Vindkraft er Plan C

Vi ender opp med vindkraft som Plan C for kraftforsyningen, mener Jo Heringstad.

Vi ender opp med vindkraft som Plan C for kraftforsyningen, mener Jo Heringstad. Foto:

Av
DEL

LeserbrevI flere tiår etter krigen hadde vannkraftutbygging nesten den samme viktige rollen som utbygging av olje- og gassfelt har fått i senere tid: Da var det vanskelig å si nei til utbygging med store naturinngrep, som Trollheim kraftverk med voldsom oppdemming av Gråsjøen midt inne i Trollheimen. Mulig alternativ til Gråsjøen var stort magasin i Vinddøldalen; men det ville krevd diger og relativt dyr demning i elvegjelet ut mot Surnadalen.

Det gikk bare et halvt år, fra det første store oljefunnet (Ekofisk) til den første store protestaksjonen mot vannkraftutbygging, som fikk navn etter sideelva Mardøla i Eikesdalen. Arbeidet med en verneplan for vassdrag gikk tregt i flere år; men med olje- og gassfunn samt mulighet for kraftverk med olje- eller gassfyring «løsnet» det, så den første verneplanen for vassdrag kunne vedtas tidlig i 1973. Altså før oljekrisen senere det året, som utelukket stort oljefyrt varmekraftverk ved Oslofjorden som energialternativ.

Dermed ble gasskraft Plan B for kraftforsyningen, i mange år: De store vannkraftprosjektene Eidfjord nord, Ulla-Førre og Breheimen-Jostedal hadde relativt store magasiner, kunne dekke ekstra stort kraftbehov vinterstid,og var med denne egenskapen bedre alternativ enn jevn produksjon av gasskraft.

En relativt ung Ap-leder vurderte vannkraft og gasskraft som henholdsvis «gårsdagens» og «morgendagens» energiløsninger; men da hadde opphoping av avgassen og klimagassen CO2 i atmosfæren kommet opp som stor global og nasjonal utfordring. Derfor satset denne unge og ærgjerrige politikeren stort på CO2-håndtering ved gasskraftverk som «norsk månelanding». Dette var umoden teknologi som det tok noe tid å utvikle, og som ble noe dyrere enn pådriverne for dette prosjektet hadde håpet.

Det ble omsider bygd stort kraftverk – uten CO2-håndtering – på gassterminalen Kårstø ved Haugesund. Prøvedriften viste at det var mer lønnsomt å eksportere naturgassen enn å bruke den til kraftproduksjon der, så det kraftverket er nå demontert og fjernet.

Fra Heidrunfeltet ble det lang gassrørledning sørover til Tjeldbergodden på Nordmøre, i stedet for relativt kort ledning østover. Antakelig med sikte på bygging av gasskraftverk på Tjeldbergodden, og stor kraftledning videre sørover til aluminiumsverket på Sunndalsøra. Det ble – av ukjent årsak – metanolverk i stedet for gasskraftverk på Tjeldbergodden, og med det etter hvert knapp kraftforsyning i landsdelen Midt-Norge.

Da kom vindkraft opp som Plan C for kraftforsyningen i denne landsdelen, med montering av et antall vindturbiner ute på den store og flate øya Smøla i første omgang. Vi ender altså opp med vindkraft som Plan C for kraftforsyningen, fordi både Plan A – som var vannkraft – og Plan B – som var gasskraft – er valgt bort!



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags