Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I et innlegg i Tidens Krav forsvarer Magnus Pedersen i Spillavhengighet Norge dagens spillemonopol. Jeg mener det beste er å velge en modell som fanger opp alle spillerne, også de som velger å spille utenfor Norsk Tipping.
La meg slå det fast. Vi står sammen om kampen mot problemspill. Vårt viktigste felles mål må være å sørge for at færre havner i uføret, og at flere kommer ut av det. Myndighetene kan, skal og må sikre seg at ingen tjener penger på spilleavhengige. Men gjør myndighetene det i dag?
Over halvparten av alt spill på nett skjer hos internasjonale spillselskaper. Fordi Norge har valgt å tviholde på et monopol, medfører det at politikk for spillavhengighet i Norge bare blir gjeldende for halvparten av spillerne. Burde ikke politikerne vedta politikk som fanger opp alle spillere?
I resten av Europa opererer vi med lisenser, der myndighetene bestemmer regler for deltagelse og der man faktisk kan ha nasjonale tiltak mot spillavhengighet på tvers av alle aktørene. Bare i Norge og Finland har man valgt å beholde monopolet. Hva er det resten av Europa har skjønt, som ikke vi har skjønt?
Norsk spillpolitikk fungerer ikke
Lisensordning for spill er lønnsomt for staten, idretten og frivilligheten
Dagens spillregulering bør respekteres og styrkes
Pengespill: Lite troverdig av Stenstrøm
Betting-guru Jan Svendsen har tjent hundrevis av millioner i pengespillbransjen: Her er hans beste pengespilltips
Svenske politikerne så at man hadde mistet kontrollen over markedet, slik som vi også over de siste årene har gjort i Norge. I Sverige besluttet derfor en tverrpolitisk sammenslutning å regulere hele markedet. Resultatet i dag er at svenske politikere har en strategi mot spillavhengighet som treffer alle. Ikke bare Svenska Spel.
Da svenskene innførte en lisensmodell, innførte de samtidig ordningen Spelpaus. Dette er et nettsted som lar spillere stenge seg selv ute fra alle spill. Ordningen fungerer godt. Til nå har over 60 000 svensker pauset, eller blokkert seg selv, fra pengespill. Ordningen roses av svenske myndigheter og politikere. En innføring av spillepause på tvers av selskapene vil kreve en felles lovgivning, og kan kun gjennomføres i en reguleringsmodell. Det er dessverre ikke mulig med dagens regulering. Slike effektive tiltak etterlyser vi fra norske myndigheter.
Også internt i organisasjonen Pedersens representerer er det uenighet. I 2020 har organisasjonen utredet ulike reguleringsformer. På deres landsmøte nå nylig landet de med et knepent flertall for spillemonopolet. Uansett favorittmodell skal i alle fall jeg og mine medlemmer stå sammen med Pedersen og alle de som ønsker seg færre spillere inn i uføre, og flere ut av den.
Jeg tror svaret er en lisensmodell, fordi det gir norske politikere mulighet til å vedta politikk som fungerer for alle. Bare slik kan vi nå vårt felles mål, et spillmarked som fungerer etter intensjonen og etter dagens virkelighet.