Han ble etter hvert kjørt mot Trondheim i tilfelle det ble behov for livreddende kirurgi slik symptomene tilsa, og vi fikk snakket sammen før han dro.

Jeg fikk meg fortalt at Kristiansund - som da var det foretrukne sykehuset tidsmessig, ikke hadde nevrokirurg tilgjengelig.

For pappa sto ikke livet til å redde - tilstanden ble betydelig dårligere under transport til sykehus. Beskjeden fra kirurgene var at skadeomfanget ikke var forenlig med liv da vi ankom sykehuset.

I vårt tilfelle gjorde mest sannsynligvis ikke de 45 minuttene +/- ambulansen ble stående utenfor hos oss noen forskjell på utfallet. I andre tilfeller vil disse minuttene kunne påvirke utfallet og omfanget av skade - og skille mellom liv eller død. Det handler om å stoppe en pågående blødning, og det er vel underforstått at tid vil da være avgjørende.

Alle odds var imot

Skjebnen ville ha det til at luftambulansen ikke kunne lette pga. vind den dagen, alle odds var imot pappa. Leger fra luftambulansen kom kjørende imot for å bistå underveis.

Mine tanker går ikke bare til mine sambygdinger som kan oppleve å stå i samme situasjon en dag, men også til helsepersonell som faktisk blir nødt til å kjøre mot ferja - vel vitende om at det ikke nødvendigvis vil være til det beste for pasienten med tanke på de skader og symptomer pasienten har. De kan altså måtte bli stående med pasienten i ambulansen for å vente på beskjed om hvor de skal kjøre, mens det for pasienten går tapt livsviktige minutter. Vi vet at når det gjelder en hjerneblødning står det virkelig om minutter!

Vil ikke ofre liv og helse

Uavhengig av hvilket sykehus en blir kjørt til, må vi i alle fall bli sendt til et som har mulighet til å berge livet vårt, uten at livet ebber ut fordi en benytter unødvendig tid på byråkratiske og politiske styrte avgjørelser.

Jeg ønsker muligheter til å velge sykehus uavhengig av fylke, men kjenner at jeg brygger på en debatt om fylkestilhørighet om jeg må ofre liv og helse på å være nordmørspatriot ...