– Hun her heter «Venninna mi» sier 10-åringen Marius Width Bloch og plukker opp en gul- og brunspraglet, nevestor fjærklump med nebb. «Klukk-klukk» sier vaktelhøna og legger sågar til noen ynkelige «pip-pip» mens Marius stryker og koser på sitt nye kjæledyr, ett av mange nye kjæledyr.

Vi er i Grindalen på Frei. Lekestua til familien Width Bloch er omgjort til hønsehus.

Marius, hvorfor ... vaktler?

– Vi skulle egentlig ha hund, men så ble det vaktler. Heldigvis, svarer 10-åringen.

Søte

Han forteller videre. På Dyregoddagene på Batnfjordsøra i sensommer så Marius vaktelhøns til salgs - det vil si, han har ønsket seg vaktler i over ett år, siden han besøkte Dyregoddagene i 2016. I år slo han til, og da var det bare å tømme sparegrisen, hvilket Marius gjorde. Marius la sine egne sparepenger på disken og reiste hjem til Frei, en flokk fugler rikere.

De var jo så søte! Jeg måtte ha dem
Fugleeiere: Mor Kari, Marius og far Carl Aage foran den omgjorte lekestuen. Marius har selvfølgelig hengt opp julelys til vaktlene.
Fugleeiere: Mor Kari, Marius og far Carl Aage foran den omgjorte lekestuen. Marius har selvfølgelig hengt opp julelys til vaktlene.

– De var jo så søte! Jeg måtte ha dem. Men du vet kanskje ikke hvor Batnfjordsøra er du ... ?

Hehe. Joda. Og jeg har vært på Dyregoddagene, jeg. Men jeg kjøpte ikke vaktler (eller andre dyr). Hvor mange kjøpte du?

– 20. To av dem er haner. Når du kjøper kyllinger vet du ikke hva du får. Men nå er det bare 18 igjen, sier vaktelvakt Marius.

Vaktlene er som de fleste andre ville dyr. De rømmer hvis de får sjansen. Det klarte altså to av dem. Og familien holder attpåtil fire katter ...

Og det var greit for mor og far at du kjøpte vaktler?

– Jada. Iallfall for mamma.

De er ikke stort større enn stær, vaktlene, og lar seg enkelt oppdrette i fangenskap.
De er ikke stort større enn stær, vaktlene, og lar seg enkelt oppdrette i fangenskap. (FOTO: )

Mor Kari Width og far Carl Aage Bloch nikker blidt til sønnen i sagflisen som drysser litt snacks, tørket og porøs melorm, til de sultne og hakkende nebbene ved skotuppene. I det daglige spiser vaktlene vanlig hønsefôr, og de er visst gærne etter grønnsaker hvis vi hørte riktig.

– Han er så flink til å stelle med dem, er innom hver morgen før skolen, og når han kommer hjem igjen, er det rett inn her, sier far stolt og legger til at han ikke han noe imot de nye innflytterne i hagen.

– Han fikk kjøpe dem hvis han lovet å stelle dem og rengjøre her inne.  Det har han gjort, fortsetter senior.

Far forklarer også, siden vi nå spør hvordan man egentlig klarer å se forskjell på hva som er høne og hane. Man skulle visst bare plukke opp en fugl, snu den på hodet og titte den i bakenden når man klemmer forsiktig, en slags boble skulle komme til syne og den indikerer ...
Nei, takk. Vi avstår. Høne eller hane, eller bare hen. Samme for oss.

Plager ikke naboen

Vaktler er en hønsefugl og en art i fasanfamilien. Sjelden, sky og oppført på Verdens naturvernunions rødliste for truede arter. Hekke- og trekkfuglen lever i Afrika, Asia og Europa, og er også å finne i Norge. Den lar seg lett oppdrette i fangenskap, og selv om den er en hønsefugl, er den ikke en galende vekkerklokke som gjør naboene gale.

Snacks: Marius tilbringer mye tid sammen med sine nye fjærkledde venner - stell, kos og mating. Porøs og sprø melorm er namnam.
Snacks: Marius tilbringer mye tid sammen med sine nye fjærkledde venner - stell, kos og mating. Porøs og sprø melorm er namnam. (FOTO: )

– Nei, det er minimalt med lyd på dem, beroliger Kari.

TKs utsendte er overrasket over hvor små fuglene er, selv om han egentlig ikke hadde noen formening om hvordan en vaktel skulle se ut eller oppføre seg (hans samvær med vaktel - og hønsefugl for øvrig - er forsvinnende liten) og han bemerker dertil at han syntes pip-pipene ligner Kiwifuglen, uten at han vet hvorfor han syntes og sier det - han har aldri sett en slik fugl i levende live (eller en død, for den sakens skyld). Nuvel.

Pus synes det er spennende med nye naboer, og følger storøyet med fra hønsehusvinduet.
Pus synes det er spennende med nye naboer, og følger storøyet med fra hønsehusvinduet.

Vaktlene er forsåvidt enkle og greie på alle måter, konstaterer familien, både med hensyn til stell, hygge og mating. Vaktlene bråker og galer altså ikke, de lukter lite og er kort og greit noen vennligsinnede vesener som muliggjør at man faktisk kan drive oppdrett inne i sitt eget hus, for eksempel i et bur på badet.

Men hos familien på Frei har vaktelvennene fått egen residens. Marius' og storebror Vegards tidligere lekehus er ikke lenger lekehus. Det tjener nå som hønsehus. Sagflis og kalksand og mat- og vannfat og både rødt lys i taket og julelys i vinduet - Villa Vaktel! Huset har dessuten fått et lite tilbygg; en liten luke i veggen leder til et inngjerdet uteområde - men nå er det for kjølig for pip-pipene, de får bare vente på våren.

Eggspert

Mens vi vasser i sagflis, stanger i glødelamper og prøver å unngå å tråkke på klukkenøstene - i den tidligere lekestuen blir man uunngåelig en klosset kjempe, en elefant i ballskjørt - så drar Marius til side en lubben grangrein i det ene hjørnet, et sted fuglene liker å gjemme seg bak.

– Oj! Se. Egg. Og enda et. Og enda et!

Ivrig plukker han opp de kamuflasjefargede eggene, fire, fem stykker, og legger dem på en hylle i lekehønsestuen.

– De begynner å legge egg når de er sju uker gamle, og det blir mellom 14 og 16 egg om dagen, forteller mor.

Eggefangst. Bak busken, gjemmestedet til de små, finner Marius flere egg.
Eggefangst. Bak busken, gjemmestedet til de små, finner Marius flere egg. (FOTO: )

Vaktelegg anses som en delikatesse (noe undertegnede kan skrive under påL: Kok dem i tre, fire minutter, legg dem på brødskiva med smør, tomat, dill og pepper, mmmm). I størrelse er de omtrent én femtedel av et ordinært hønseegg, men de har tre ganger så høyt næringsinnhold som eggene vi vanligvis kakker hatten av og eter til frokost. Det ryktes også at vaktelegg kan spises av eggeallergikere.Uansett. Dette har angivelig vekket kremmerånden i Marius, forteller mor og far.

Vaktelegg. Små av størrelse, store på næring. Og veldig gode.
Vaktelegg. Små av størrelse, store på næring. Og veldig gode. (FOTO: )

– Ja, han har fått produsert lapper med navnet sitt og fått klistret dem på plastesker med 12 egg. Vakteleggene har venner og bekjente fått nyte. Dessuten, bortimot alle i klassen til Marius vil ha vaktelhøns til jul. De har selvfølgelig vært på besøk hos Marius og vaktlene.

– Ja, de synes også de var så søte, sier Marius.

Selv ønsker han seg kanskje en noe uortodoks gave til jul, iallfall til 10-åring å være.

– En rugemaskin!

Mor og far smiler lurt. Hvis nissen (og klassekameratforeldrene) vil, kan det fort blir fuglerikt på Frei.

Kremmer-Marius. Med navnelapper på egen eske med egg fra egne vaktler tilbyr Marius Width Bloch (ikke «Blokk» som det står på lappene - trykkeren skrev feil), delikatessen vaktelegg.
Kremmer-Marius. Med navnelapper på egen eske med egg fra egne vaktler tilbyr Marius Width Bloch (ikke «Blokk» som det står på lappene - trykkeren skrev feil), delikatessen vaktelegg. (FOTO: )