Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hva/hvem skal en tro på i saken om gjenvinning/deponi på Raudsand?
Å orientere seg i den store informasjonsmengden som har blitt - og som fortsatt blir produsert i denne saken, kan være vanskelig for alle og enhver. Å finne ut hva det er hold i kan også være en utfordring. For meg blir dette et spørsmål om tillit. I dette inngår en analyse av hvem som informerer og i hvilken hensikt. Her kan det være forskjellige utgangspunkt, og enkelte ser ut til å overse fakta for på best mulig måte å tjene egne interesser.
Hvorfor engasjere seg
Jeg har gjennom et tidligere leserinnlegg gjort rede for det meste av mine synspunkter i denne saken. Så hvorfor «gripe til pennen igjen»? Eller sagt på en annen måte: Hvorfor skal en bry seg?
For meg som bor på Raudsand har utfallet av denne saken stor betydning. Alle ser at det kan være utfordringer med de planene som nå foreligger, men det er og store muligheter. De fleste har sikkert blitt påvirket av informasjonen i sin stillingstaken. Hvem skal en tro på? Skal en tro på de fremste faginstansene i Norge, eller skal en tro på mer eller mindre selvoppnevnte eksperter og forståsegpåere.
Her ser det ut til å gå et klart skille mellom de som er for eller imot prosjektet. Tilhengerne støtter seg i all hovedsak til de analyser og rapporter som er lagt fram. Mens motstanderne ikke har tillit til fagfolkene, og stort sett støtter seg til et virvar av andre uttalelser. I beste fall har de en egen oppfatning av fagmateriellet. At det kan være mulig å gå seg vill i informasjonsmengden for folk flest, er forståelig. Men at ressurssterke personer med bakgrunn fra næringslivet og erfarne politikere ikke fester lit til fagfolk, er bemerkelsesverdig. Til store prosjekter er det nærmest en forutsetning å hyre inn fagfolk for å utarbeide et forsvarlig beslutningsgrunnlag. I denne saken er det stikk motsatt. Her legges fagmateriellet til side, og lokale beslutninger tas på grunnlag av uttalelser fra personer som virker å ha lite kunnskap om de forskjellige forholdene i prosjektet.
Forståsegpåere
I realiteten er det en situasjon der en må finne ut om utfordringene er så store at det kan få konsekvenser for å gå videre med planene. Ut fra det som hittil er kommet fram fra fagfolk og faginstanser er det ingen ting som tyder på at de ser problemer som kan stoppe videre framdrift. Det forundrer meg at det da fortsatt er slik at en del tror mer på selvoppnevnte forståsegpåere og fortsetter å argumentere med påstander som har blitt tilbakevist flere ganger.
Staten, fjorden og Folket
Molde kommunes risikoprosjekt på Raudsand
Raudsand må ikke bli deponi for farlig avfall
Etablering av deponi/gjenvinningsanlegg på Raudsand
I diverse innlegg i media blir det hevdet at det er stor motstand mot prosjektet blant innbyggerne på Raudsand. At det er motstandere vet alle, men at motstanden er så stor som enkelte hevder, er ikke tilfelle. Når en ser hvem som uttaler seg og hvem som slutter opp om uttalelsene på nettet, ser en at det i hovedsak er utenbygds folk. Ja, de fleste er til og med bosatt utenfor gamle Nesset kommune. Er det de som skal påvirke hva som skal skje på Raudsand? Hvilken rett har de til å gjøre sitt ytterste for å ta fra oss mulighetene. Og hva er grunnen til motstanden? At det er ulike oppfatninger er å forvente, og kan til og med være en fordel for å få fram best mulige løsninger. Men når det stadig vekk dukker opp påstander som er så tendensiøse at det må betegnes som skremselspropaganda, vil det skape unødig bekymring. Her er det mange som sitter med ansvar. Og det er dette som på sett og vis er mitt hovedanliggende denne gangen.
De som orienterer
Fra tiltakshaver er det orientert gjennom en stor mengde rapporter og analyser som er utført av noen av de fremste fagmiljøene vi har her i landet. De har og orientert gjennom svar på diverse uttalelser og innlegg i media fra motstandere av prosjektet. Disse utspillene kommer mest fra Giftfritt Molde og fra diverse politikere. Stor aktivitet er det også på nettstedet neitilgiftdeponi.com, og det har kommet en del uttalelser som har sitt utspring i dette forumet. En fellesnevner for alt det som kommer fra motstanderne er mistillit til tiltakshaver. Debatten har fra første stund vært preget av mistro og mistenkeliggjøring. Det er påfallende at alt som er lagt fram av tiltakshaver blir betraktet som bestillingsverk, mens deres egne utsagn er sannhet – uansett hvor lite faktabasert det er.
I en prosess bør det være rom for meningsutveksling, men når hovedhensikten blir å kritisere framfor å komme med konstruktive innspill, er det ikke mye å ta hensyn til. For neitilgiftdeponi.com sin del kommer det ikke fram hvem som administrerer nettstedet. Folk som anonymt sitter og presenterer stoff som er tatt ut av sin sammenheng, og som gjør sitt ytterste for å sverte både enkeltpersoner og foretak, har jeg ikke sansen for.
De som er positive til prosjektet på Raudsand har etablert nettstedet Vi som kjemper for industriarbeidsplasser innen resirkulering i Nesset. Her går det fram hvem som er ansvarlig, og Per Olav Eidsæter gjør en stor innsats.
Når folk slippes fri på nettet kan det sikkert bli enkelte sleivspark på begge sider.
Giftfritt Molde og Ciara Isola
Giftfritt Molde har igjen vært på banen med eget utspill og indirekte med et utspill fra Ciara Isola.
Som jeg har nevnt tidligere, hviler det et spesielt stort ansvar på politikere og andre personer som i kraft av sin posisjon i samfunnet har stor påvirkning. Her må det stilles ekstra store krav til at en opptrer ryddig og holder seg til fakta. Derfor blir det ille når Giftfritt Molde, med Stig Jacobsen og Lodve Solholm som frontfigurer, gang på gang omgår sannheten. Disse herrene vil jeg tro er vant til at det stilles etiske standarder til hvordan en skal opptre. Likeledes vil jeg tro at de er i stand til både å skaffe seg relevante opplysninger og å finne ut hvilke opplysninger som er troverdige. Når dette tydeligvis ikke skjer, sitter en nødvendigvis igjen med at utspillene er gjort for å tilfredsstille andre hensikter. Å være imot de arbeidsplassene som nå kan etableres på Raudsand er for så vidt en ærlig sak, men å fabrikkere bevis for å hindre at det skjer, er ikke ærlig manns framferd.
I og med at jeg i tidligere innlegg har vært innom det meste av de påstandene som igjen blir presentert av Giftfritt Molde og Ciara Isola, ser jeg liten hensikt i å gå igjennom alt dette enda en gang. Fra tiltakshaver er det og gitt fyldige svar. Jeg velger likevel å hefte meg ved noen punkter for å vise sannhetsinnholdet i det de skriver. Først ved det som Giftfritt Molde kaller «Dispensasjonsveldet». Det blir nærmest satt likhetstegn mellom det å søke om en foreløpig dispensasjon for en avkjørsel og det å ta imot atomavfall. Her viser de nevnte herrene til fulle hvor lettsindige de er med å holde seg til fakta. Etter min oppfatning er det nesten enda verre at de viser overfor andre hvor uredelig de mener det er akseptabelt å opptre. Dette virker til at det blir legitimt å komme med påstander som ligger langt utenfor det som er forankret i fakta.
Stort potensial
Så til en påstand om arbeidsplasser. Det hevdes at om en får noen nye, står en samtidig i fare for å miste langt flere i de næringene som anses å være framtidsrettet og bærekraftige. Her skulle det vært greit og fått en dokumentasjon på hvilke arbeidsplasser en står i fare for å miste, og hvorfor. Jeg har enda til gode å se en faglig rapport som konkluderer med at en utbygging på Raudsand vil gå utover andre næringer. Men det er tilgjengelig dokumentasjon som viser at industriarbeidsplasser frambringer andre arbeidsplasser. Derfor vil dette styrke lokalsamfunnet og ha betydelige ringvirkninger. Naturligvis alt etter hvor mange arbeidsplasser det blir. Men dersom en kan bygge opp et senter for gjenvinning kan det være et stort potensial. For lokale maskinentreprenører har Bergmesteren allerede bidratt med en del aktivitet.
Videre blir det påstått at «Ingen arbeidsplass kan etableres utelukkende for arbeidsplassens skyld – spesielt ikke når en beveger seg på terskelen av det miljøuforsvarlige». Da må det være berettiget å stille spørsmål om hva som er bærekraftig og miljøforsvarlig. Og mener virkelig Giftfritt Molde at det er mere framtidsrettet, bærekraftig og til fordel for miljøet å dumpe avfallet i ett hull, uten å gjenvinne noe som helst.
Jeg synes ellers det er synd at jeg, og mange andre, blir tillagt holdninger innen bærekraft og miljø som ikke stemmer. Det finnes ikke hold i at de som er motstandere av prosjektet er mer opptatt av disse verdiene enn de som har et mer positivt syn.
Liten forekomst
Fra Ciara Isola og andre blir vanadiumforekomsten som finnes på Raudsand brukt som begrunnelse for å stoppe tiltakshavers planer. Om dette er den lille forekomsten som er avdekket i forbindelse med forundersøkelsene til fjellhallene, eller det er snakk om totale mengder som kan finnes, virker noe uklart. Uansett ser ikke dette ut til å bli påvirket av en mulig utbygging. Den «nye» forekomsten er dessuten så liten at den neppe kan være drivverdig. Her er det ellers viktig å være klar over at vanadium utgjør en bitte liten del av råmalmen, og at det kreves en omstendelig prosess for å skille den ut. Å tømme gruva for få adkomst til de store ressursene virker som et fantasiprosjekt ut fra dagens situasjon. Når hverken staten eller andre var interesserte da gruvedrifta ble nedlagt, er det neppe noen som ser muligheten i dag. Undertegna var aktivt med i prosessen for fortsatt gruvedrift, og foreslo å holde gruva tom for vann i to år for å få mer tid til å finne løsninger. Dette var kostnadsregna til ca. en halv million kroner. Vi var i møte i Industridepartementet om saken, men fikk ingen støtte, og eieren, Elkem, var også avvisende. Det hører med til historien at det var klargjort for å sprenge ut flere hundre tusen tonn med råmalm på dette tidspunktet. Elkem innrømte riktig nok noen år senere å ha tatt feil med hensyn til nedleggelsen, men da var det allerede for sent.
Når jeg tar med såpass mye om vanadium, er det for å vise hvor lett det er å uttale seg på sviktende grunnlag. Dette gjelder også overfor andre forhold i saken om gjenvinning/deponi. Jeg sier ikke med dette at det ikke er lov å ha egne oppfatninger, men det vil lønne seg å legge avgjørende vekt på det som blir sagt fra faginstanser framfor synsing fra personer som ikke kjenner forholdene.
Politikernes rolle
Før jeg sier mer om politikernes rolle, må jeg igjen få presisere at det er en del politikere som står oppreist i kaoset, og det skal de ha all honnør for.
At det finnes personer i motstandsgruppene som opptrer i avisene med leserinnlegg som er så tendensiøst at det aldri skulle vært på trykk, for så være. Men når politikere som vil bli oppfattet som seriøse opptrer på samme nivå, gir det grunn til å stoppe opp og stille seg spørsmål om hva det er som foregår. Nå sist var det Bjørn Jacobsen som demonstrerte sine kunnskaper om saken på et absolutt bunnivå, og samtidig får seg til å henge ut personer som ikke har noe med saken å gjøre. Dette er ikke bare en simpel måte å drive politikk på - det vitner også om total mangel på folkeskikk. Dobbelt trist blir det når folk får seg til å like dette på nettstedet neitilgiftdeponi.com. Tidligere har representanter for andre politiske partier opptrådt på en lite verdig måte, og satt fram løgnaktige påstander. Jeg synes først og fremst at dette er sørgelig, men det verste er at det svekker troverdigheten til våre politikere og dermed er med på å undergrave det politiske systemet.
Jeg respekterer at andre har et annet syn, og at det blir gjort vedtak jeg er uenig i, men når det blir tatt beslutninger på et grunnlag som ikke er tuftet på faktaopplysninger, synes jeg lokalpolitikerne er på ville veier. Og jeg har ærlig talt trodd at alle politikere er forpliktet til å arbeide etter etiske retningslinjer der fusk og fanteri ikke var akseptert, men der har jeg tatt feil. Noe som gjør at jeg mister all respekt. Det er ikke slike politikere vi vil ha.
Det må ellers være en stor ressurs for Molde kommune å sitte inne med kompetanse blant politikerne som overgår de beste fagmiljøene i Norge. Dette må jo være helt unikt og bør utnyttes på kommersielt vis.
Nå er det vel slik at det er sentrale myndigheter som til syvende og sist kommer til å avgjøre hva som skal skje på Raudsand, men i mellomtiden ser det ut til at Molde kommune gjør sitt ytterste for å trenere saken og gjøre forholdene vanskeligst mulig for tiltakshaver. Selv om endelige vedtak skal gjøres på sentralt hold, synes jeg det er viktig at beslutningene er godt forankret i lokalmiljøet. Dette virker det som om Molde kommune ikke bryr seg det minste om. Men det er ikke for sent å snu.
Veien videre
Så kan en spørre seg om det er vits i bry seg. Det ser i alle fall ut til å være vanskelig å påvirke for personer som har en positiv holdning til en mulig utbygging. Ett er at privatpersoner ikke blir tatt høytidelig, men at tiltakshaver får en så nedverdigende behandling, er direkte skammelig. Samtidig må det og være merkelig for de fagmiljøene som har utarbeidet analyser og rapporter å ikke bli tatt på alvor.
På meg virker det som om tiltakshaver gjør en god innsats for å oppfylle de krav og forventninger som blir stilt fra forskjellige hold. Naturligvis er det ingen som er feilfri, og å gjøre alle til lags er en umulig oppgave. I det videre arbeidet hviler det et stort ansvar på tiltakshaver med å foreta en utbygging som blir til det beste for lokalmiljøet.
Flere av motstanderne har poengtert at det ikke kan etableres arbeidsplasser for enhver pris. Hvilken pris er det snakk om? Det er selvfølgelig ingen som vil etablere arbeidsplasser som kan være til skade for bygda, men alle må være klar over at Raudsand har betalt en høy pris i form av tapte arbeidsplasser gjennom mange år. Og jeg tror tross alt at mine sambygdinger ønsker en utvikling med større aktivitet i bygda. Dessuten vil det være en unik mulighet for Molde kommune til å være med å styrke indre strøk, og å bevise at kommunesammenslåingen ikke var en ren fiasko.