Hvilken pasient sitt helsevesen, Bent Høie?

- Hvordan kan statsråden komme med slike forslag som nå, og dernest hevde at det er pasientens helsevesen, spør Ingeborg Henriksen, lege i spesialisering ved Volda sykehus.

- Hvordan kan statsråden komme med slike forslag som nå, og dernest hevde at det er pasientens helsevesen, spør Ingeborg Henriksen, lege i spesialisering ved Volda sykehus. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Leserinnlegg«Vi skal skape pasientens helsevesen, og da må vi flytte makten til pasientene».

Jeg arbeider som lege ved Medisinsk avdeling, Volda sykehus. Et av flere lokalsykehus statsråden åpenbart mener ikke fortjener livets rett. Dette til tross for forskning som tilsier at små lokalsykehus verken er dyrere eller dårligere enn store enheter, og kanskje til og med er de små sykehusene bedre og billigere. Det passer dårlig når man har vrangforestillinger om at akuttsykehus skal sentraliseres og at det bare skal være noen få slike i hele landet. Pasientene skal ivaretas av prehospitale tjenester (ambulansebil, -båt, -helikopter og -fly) utenom sykehuset. Har statsråden glemt geografikunnskapen fra skolen?

Preshospitale tjenester er en særdeles viktig premiss i helsevesenet, som vi er helt avhengig av. Likevel, og med all respekt, prehospitale tjenester inkluderer sjelden lege og kan ikke erstatte sykehusbehandling. At man forsøker å overbevise befolkningen om at alle slike tjenester er et 24/7-tilbud, er å føre folk bak lyset. Lufttransport er den begrensende faktoren. Tjenesten er i stor grad underlagt skjebnen til værgudene, og deres bestemmelser kan selv ikke statsråden overprøve. I tillegg er tilgangen på lufttransport begrenset av tilgang på maskiner og mannskap, jfr. hviletidsbestemmelser. Kostnadene er en egen diskusjon.

Legevaktstjenesten. En annen viktig premiss i helsevesenet. De siste års organisering med interkommunal legevakt i store legevaktsdistrikter får nå kritikk for at avstanden til legen blir for stor. Det nye kravet er at 90 prosent av pasienten skal ha 40 minutter eller kortere reisevei til legen. Paradoksalt nok legger staten samtidig opp til at de sykeste pasientene i fremtiden skal måtte reise lenger til sykehusene enn de må i dag. Prehospitale tjenester kan ikke veie opp for den økte avstanden. Ser ikke statsråden galskapen? Det er uforståelig at en så viktig bærebjelke i et velferdssamfunn som helsevesenet faktisk er, ikke blir vurdert i et større politisk bilde der samfunnet som helhet blir ivaretatt.

I sykehustalen 7. januar tok statsråden til orde for å skape akuttmottak uten kirurger. Grenseløst provoserende! Respektløst overfor alle kirurger og andre ansatte i helsevesenet. Og ikke mist respektløst overfor pasientene. Statsråden vil samle kirurgene, blant annet fordi operasjonsstuene ikke blir brukt kontinuerlig. Hvis operasjonsstuene skulle ha planlagt aktivitet kontinuerlig, når i alle dager skal da de akutte tilfellene få plass der?

Det er ingen forskning som tilsier at overlevelse og kvalitet av kirurgisk arbeid styrkes ved nattlig kirurgi, snarere tvert imot.  Da jeg studerte, lærte kirurgene oss følgende mantra: En god kirurg vet også når han ikke skal operere. Statsråd Høie, hva er argumentasjonen for at kirurger skal ha 100 prosent knivtid på jobb? Hvem skal ivareta de øvrige deler av de kirurgiske fagene?

Hva er et akuttmottak? Til et sykehus kommer hovedsakelig to pasientkategorier: De akutt syke og de planlagte pasientene. De planlagte har hatt sine plager og sykdommer ofte i lengre tid, de er ikke akutt livstruende syke, og de kommer for å få utført en definert behandling. De akutt syke er de som potensielt er akutt livstruende syke. Akuttmottaket er primært for den siste gruppen.

Pasientene kommer sjelden med sin egen diagnose skrevet på en lapp med to streker under svaret. Det er vår oppgave å komme frem til diagnosene gjennom våre undersøkelser. Samtidig er det et faktum at hele kroppen henger sammen. Ganske ofte presenteres et sammensatt bilde (pasientene har lov til å ha flere diagnoser!), og ikke rent sjelden må indremedisinere, kirurger og andre profesjoner samarbeide om å komme til målet med pasientbehandlingen i en akuttsituasjon.

Ved akutt sykdom teller minuttene. Da hjelper det ikke å ha et aldri så fint helikopter stående på en base et annet sted i landet når høst- eller vinterstormen herjer, sommertåka ligger på bakken eller helikopterfolka allerede har «reddet for mange liv» den dagen og er pålagt hviletid. Hvem skal da ivareta disse pasientene? Hvor mange liv er statsråden villig til å satse for å trumfe gjennom en feilslått politisk beslutning som ikke har en solid faglig forankring?

Mangel på stabil legedekning og rekruttering er, i følge statsråden, et av de store problemene til lokalsykehusene. Mange lokalsykehus er velfungerende, og har en stabilitet og kontinuitet i behandlingskjeden de store sykehusene kan se langt etter. Statsråden vil at kroniske syke skal møte kjente leger. Sannsynligheten for å møte den samme legen på kontroll år etter år er nok større på veldrevne lokalsykehus enn på store universitetssykehus. Rekruttering og stabilitet i fagmiljøene ved lokalsykehusene hadde vært mye enklere om man kunne være trygg på videre drift. Skaper staten usikkerhet omkring eksistens, skapes usikkerhet og instabilitet i systemet – det er enkel psykologi.

Pasienter og pårørende uttrykker daglig glede og trygghet over å få komme til slitt lokalsykehus. Hver dag erfarer jeg tryggheten av å ha gode kollegaer på egen og andre avdelinger jeg kan samarbeide med for å tilby mine pasienter den beste behandlingen. Når jeg har vakt, er jeg på vaktlag sammen med alle de andre profesjonene på sykehuset – inkludert kirurgen. Vi er et team, som i våre vakttimer skal samarbeide og gjøre vårt beste for pasientene. Om en av bærebjelkene i sykehuslivet skal tas bort, og ikke være tilgjengelig i vaktsammenheng, vil den øvrige driften av vaktlaget svekkes og pasientbehandlingen blir uforsvarlig. Da er det ikke lenger et akuttmottak å tilby pasientene.

Både på statsrådens hotellfagskole og på min doktorskole lærte vi nok at å møte mennesker med vennlighet og høflighet, er en forutsetning for god yrkesutøvelse. Der stopper også likheten mellom våre utdannelser. Det føles da absurd at statsråden likevel mener å vite, bedre enn de som jobber i helsevesenet, hva som er best for pasientene, uavhengig av faglige argumenter som blir presentert. En slik ledelse skaper ikke tillit.

Statsråden vil skape pasientens helsevesen. Jeg har aldri blitt spurt om hvilket helsevesen jeg vil ha den dagen jeg blir pasient. Det har heller ingen andre rundt meg blitt. Hvordan kan statsråden komme med slike forslag som nå, og dernest hevde at det er pasientens helsevesen? Jeg tror ikke flertallet av pasienter vil ha et helsevesen der sykehusene legges ned og livskvaliteten blir forringet fordi man får livsviktig behandling for sent. Spesialiserte funksjoner som skal ivareta sjeldne tilstander, så vel akutte som kroniske, både kan og bør samles.

Det sier seg selv at i et land som totalt sett har færre innbyggere enn en enkelt storby ellers i Europa, så må enkelte funksjoner samles. Men å tro at å sentralisere behandlingen av de vanligste sykdommer, og gjøre avstanden til sykehusene lenger, vil gi bedre og tryggere pasientbehandling, og gjøre helsevesenet billigere, er en illusjon.

Kanskje så mye som 70 prosent av alle pasienter har tilstander som lokalsykehusene kan håndtere på en utmerket måte. For de resterende pasientene trengs ytterligere kompetanse som regionsykehusene skal ivareta. Pasientene vil kunne trenge stabiliserende tiltak på sitt lokalsykehus før overflytting til større sykehus. Stabilisering vil si å sørge for at pasienten er så godt rustet som mulig for å tåle transport til et større sykehus. Det hjelper ikke hvor gode spesialister som finnes på de store sykehusene om pasienten er død når han kommer dit.

«Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør». Jeg vet ikke om absurde forslag som det statsråden nå legger frem, fortjener tilgivelse. Med all respekt, så tror jeg ikke statsråden egentlig forstår omfanget av den helsereformen som nå forsøkes stakes ut – og heller ikke at det vil være en total katastrofe for distriktene om dette blir gjennomført.

Statsråden skal få én ny sjanse: Kom til mitt lokalsykehus, ta på deg vår uniform og hospiter. Få innblikk i arbeidsdagen her – der indremedisinere, kirurger, gynekologer, anestesileger og andre yrkesgrupper samarbeider side om side daglig, og på en slik måte at pasientene uttrykker stor tilfredshet i brukerundersøkelsen PasOpp. Tilbakemeldinger som burde veie tungt når «pasientens helsevesen» skal skapes. Tar statsråden utfordringen?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags