Straff eller hevn?

Av
DEL

MeningerDordi Skuggevik ble født få dager før krigen sluttet, som barn og barnebarn av NS-medlemmer. Hun fikk vel høre at slike var landssvikere – da hun i 1952 kom i skolealder, selv om krigen da var kommet på avstand? Hun har skrevet innlegg datert 11. mai, med kritikk av den behandlingen de som var på feil side under krigen fikk, etter krigen. Hun nevner at hun nå skriver bok med dette som tema, og med «Den tause generasjonen» som tittel.

Også undertegnede ble født under krigen, og vokste opp i familie der det sjelden var snakk om krigen. En gang sa mor at hun ikke ville tilgi kong Haakon 7, fordi han godkjente dødsdommer til et antall norske landssvikere. Dette antallet var 25, ifølge innlegg av Eivind Hasle fra Surnadal. (Kongen kunne ha «benådet» disse til lange fengselsstraffer; men det var vel vanskelig, med den hatske stemningen som rådde like etter krigen?)

9. mai 1945: Da tragedien begynte for 92.000 nordmenn

8. mai 1945 – ein tragedie?

– 9. mai, Eivind Hasle, ikke 8.

Eivind Hasles gemene polemikk-teknikk

Fredsvåren og 8. og 9. mai 1945: – Lurt å bruke litt tid på innlegga sine

Som 10-åring forstod jeg ikke hva mor mente med dette, så jeg syntes hun var streng mot «gamlekongen». Som voksen begynte jeg å forstå at hun vurderte avretting i fredstid for forbrytelse i krigstid som hevn heller enn straff, i et land der avretting var avskaffet som straffemetode lenge før krigen. (Mor var kristen, og hadde tydelig negativ holdning til hevn.)

Å overulve ulvene

På realskole – som tilsvarer dagens ungdomsskole – skulle jeg lære engelsk. I engelsk-pensumet var det en fortelling med overskriften «The Sermon». Den handler om en modig prest, som – på prekestolen – kritiserte de vestalliertes massive bombing av tyske byer i den siste delen av den andre verdenskrigen, med Dresden og Hamburg som eksempler.

Denne presten brukte et engelsk uttrykk om dette, som vi oversatte til «å overulve ulvene». Med dette mente presten at de vestallierte med denne bombingen ble vel så brutale som tyskerne var med bombingen av bl. a. London, tidligere i krigen. Denne problemstillingen ble vel enda mer aktuell da amerikanerne satte fyr på Tokyo – som var verdens største treby – med tusen brannbomber, og deretter droppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki. I ettertid ble denne voldsomme bombingen i Japan forsvart med at alternativet til den var invasjon som kunne ha kostet enda flere menneskeliv, derav mange amerikanske. Dette er vel etterpåklokskap; for i Tyskland måtte voldsom bombing «følges opp» med invasjon.

Ikke like hardt?

Er det slik at «hensikten helliger middelet»? Er det heller slik at de som f. eks. tar i bruk avretting som straffemetode «brutaliseres» av det, og kan ende opp som «umennesker»? Både Adolf Hitler og Josef Stalin var vel «gode» eksempler på det sistnevnte!

Tilbake til «oppgjøret» i Norge, som begynte da krigen var slutt: Eivind Hasle trøster seg selv – og avisleserne – med at dette «oppgjøret» ikke var så hardt som det i visse andre okkuperte land. Dette hadde vel sammenheng med at «vi» hadde bare én Henry Oliver Rinnan, som påførte temmelig mange store lidelser. I visse andre land var det vel flere slike, så det ble bygd opp mer hat og sterkere hevntrang i løpet av krigen, som ble utløst da krigen var slutt. (H.O. Rinnan var vel en taper før krigen, som «slo seg opp» med å «overulve» andre overløpere under krigen?)

«Vold avler (mer) vold» sies det. Dette gjaldt vel også for bombingen av byer i den andre verdenskrigen. Dette vil vel fortsatt gjelde, så lenge hevn aksepteres som handlemåte!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags