Per Helge Pedersen samla fullt hus på temamøtet i Nordmøre Historielag om sin oppvekst i gjenreisningsbyen. Pedersen vokste opp i Vikan på Nordlandet, tidligere journalist i Romsdalsposten og Tidens Krav, men har bodd og arbeidet utafor byen de siste 40 år. Han hadde imidlertid klare meninger om ting som har skjedd. Hans foredrag var ledsaga av masse bilder, en del tatt av ham sjøl gjennom arbeidet i avisene på 1970-tallet.

Han tok utgangspunkt i oppveksten i Vikanområdet. Dette området av byen var ikke ramma av tyskernes bombing av byen. Dette var «solsiden» av Nordlandet, og her burde det kommet boliger og ikke industri. Her lå byens største klippfiskberg, og her fikk han sin første betalte jobb som «barnearbeider» på klippfiskbergan, en vanlig foreteelse for de eldste skolebarna, særlig på Nordlandet.

Kristiansund var en fargerik by, særlig i sentrum og i de nye boligområdene. Havna var byens sentrum, også de første tiåra etter krigen, med sundbåtene, MRF -båtene og de mindre rutebåtene som «Årsundfjord» og «Møst». Men han viste oss også bilder av de flotte Amerikabåtene som lå på Storkaia og henta klippfisk. Og sjølsagt fortalte og viste han bilder fra sildetida – den siste store, sa han, for det hadde vært sildetider mange ganger. Under sildefisket auka folketallet i byen enkelte dager med landligge temmelig dramatisk. Ei livlig og artig tid og viktig for folk og næringsliv i byen.

Pedersen tok for seg storhetstida på Storvik mek. verksted og Sterkoder mek. verksted – med Kamsvågbrødrene – med bygging av ferjer og ikke minst hekktrålere. Begge verfta utvikla sine egne båttyper som ble populære langs kysten og ble solide arbeidsplasser – for mannfolk.

Filébedriftene på Heide, Norfinn og Astra ga derimot kvinnene arbeidsplasser og han huska at voksne damer der kunne ha et sterkt språkbruk! Sildoljefabrikkene – «pengluktfabrikkene» som mange kalte dem – hadde vi tre av i byområdet pluss en i Kristvika, og de ga mye lukt fra alle sider. Sjøl var han nabo med en annen type interessant bedrift, som blei etablert rundt 1960, Kristiansund Lettmetall, som produserte busser i stor skala ei årrekke.

Han mintes også naboen Kaare Fostervoll, som hadde egen gard – «Hagan», der «Solhagen» seinere ble etablert. Fostervoll innførte TV i Norge, noe mange syntes var gjeninnføring av «synden» i landet.

Nordlandet folkeskole lå litt vest for Vikan, slik at han hadde kort skolevei. Skolen var ny og ble offisielt åpna høsten 1950, men de første elevene fikk starte allerede desember 1949. Han mintes at det var en flott skole, med utrolig mange spesialrom og svært godt utstyrt på alle måter. I friminutta kunne elevene drive med leiken «Kapp land», der de brukte medbrakte kniver, eller de kasta 5-ører på strek! Ingenting av dette hadde nok blitt godtatt i dag!

Han mintes med glede den gamle rikstelefonen på Kongens Plass – ikke minst som journalist. I sildetida var Kristiansund Radio viktig, både for fiskere og journalister og han huska godt Bertil Isaksen, som arbeidet der.

I hans oppvekst var det utrolig mange små butikker og han var glad for at noen av dem fortsatt finnes og nevnte skobutikken til Nesje som et godt eksempel. Byen har en slakterbutikk – ta vare på den, oppfordret Pedersen.

Hans område i byen – Vikan – er ikke til å kjenne igjen i dag. Men Vestbase har hatt en stor og viktig betydning for byen. Også skipsverfta på Nordlandet har endra seg stort, de er jo nedlagt. Men, sa Pedersen, i dag arbeider det faktisk like mange på de to verftsområdene som under storhetstida med skipsbygging. Han avslutta med å si at han hadde stor respekt for de som bygde opp byen!

Sverre Jansen orienterte om høstens program og avslutta med å minne om at siste møtet i dette semesteret vil bli 21. mai, da Tommy Fossum og Jarle Stavik kommer og forteller om «Den første nordmøring».