Gå til sidens hovedinnhold

Spørsmål, og litt svar, til INP Møre og Romsdal

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spørsmål, og litt svar, til INP Møre og Romsdal

I et leserinnlegg i Tidens Krav 06.05.2021 skriver fylkesleder og stortingskandidat Finn Arne Follestad fra Industri og næringspartiet (INP) følgende:

«Opprydding av dumpet avfall på Raudsand og i gruvesjaktene, fra tidligere virksomhet Aluscan AS jf. dom av 11.02.2004 i Norges Høyesterett». Dette er i beste fall mangel på kunnskap og i verste fall en bevisst feilinformasjon for å skape frykt blant folket. Aluscan AS ble dømt for to forhold. Det ene var at de IKKE hadde ført prosessavløpsvannet til gruva, men direkte til sjø. Etterfølgende virksomhet fikk en slik tillatelse. Det andre forholdet de ble dømt for var diffuse utslipp til luft. Bakgrunnen var at bedriften ikke hadde gjort nok for å begrene diffuse utslipp til luft ved at gamle driftslokaler ikke var tilstrekkelig utbedret. Dette medførte bl.a. at skogen i området rundt bedriften ble utsatt for sviskader på grunn av høyt innhold av ammoniakk i de diffuse utslippene. Man bør vel kunne forvente at et parti som kaller seg Industri og næringspartiet holder seg til fakta når de skal markedsføre seg. Bedriften hadde 60-70 industriarbeidsplasser, og gjenvant store mengder aluminium og aluminiumsoksid de 12 årene de var i produksjon.

I det samme innlegget skriver lederen i INP videre at det er dumpet inntil 1,5 millioner tonn farlig avfall i gruvesjaktene. Hvem har beregnet en slik mengde? Dette er bevisst feilinformasjon, enten fra lederen i INP eller fra dennes informanter. Aluscan importerte aldri den mengde saltslagg som de hadde tillatelse til. Ikke noe år greide de å få produksjonen opp på et slikt nivå. Skal noen beregne hvor mye som ble ført til gruvene må de først trekke fra mengde aluminium som ble gjenvunnet og skipet tilbake til leverandør som nytt råstoff. I tillegg skipet Aluscan ut aluminiumsoksid til sementvareindustrien og andre ulike industrivirksomheter i inn- og utland.

Saltslagget inneholdt disse elementene fordelt slik prosentvis:

Salt ca. 40-70 %

Oksid ca. 20-30 %

Aluminium ca. 5-20 %

Andre forurensninger ca. 3-5 %

Når det regnestykket er gjort kan man begynne å beregne hvor mye faststoff som er deponert i gruvene, etter tillatelse fra den gang SFT, nå Miljødirektoratet. Regnestykket mitt kan lett sjekkes opp mot et søk på nett. Bedriften forsøkte alltid å få tak i saltslagg med høyt innhold av aluminium, for det ga selvfølgelig best resultat i sluttproduktet.

Videre skriver lederen i INP om de store mengdene med ulike mineralforekomster på Raudsand.

Hva tenker da INP om å starte ny gruvedrift og de miljøkonsekvensene det vil måtte medføre? Jeg antar at spesielt INP vet hvilke konsekvenser for miljøet en ev. gruvedrift vil medføre. Jeg kan likevel forsøke å minne dem på:

Gruvedriftens dilemma

Industrien higer etter ulike mineraler og metaller som ligger i norske fjell, og som er verdt en formue. Et ja til gruvedrift er samtidig et ja til deponering av restprodukter på land eller i sjø, sier forskere i NIVA. Gruvedrift på metaller og industrimineraler innebærer uttak av store mengder steinmasser, der drivverdige metaller og mineraler utgjør bare noen få prosent. Mer enn 90 prosent er reststoffer, eller avgang, som det foreløpig har vært vanskelig å finne anvendelse for. Avgangen består av sand, silt og steinstøv som dannes ved knusing av bergarten. Kopper i en gjennomsnitts-PC (datamaskin) kan gi 100 kilo avgang fra en kobbergruve når malmen er finknust og kobbermineralet er tatt ut. I tillegg inneholder PC-en andre mineraler. Et par gifteringer i gull kan gi flere tonn med reaktiv avgang, og er man uheldig har denne avgangen enten cyanid eller kvikksølv i seg.

For å ta ut de verdifulle metallene eller mineralene gjennomgår de knuste bergartene ulike typer prosesser, eller oppredning. Ulike kjemikalier benyttes for å kunne skille metaller og mineraler fra restmassen.

All gruveaktivitet innebærer avfall i form av store mengder sand og steinstøv.

Anne-Karin Sjøli

I tillegg brukes kjemiske midler for å få steinstøvet til å danne større klumper som lettere synker ut i vann slik at vann kan gjenvinnes og brukes på nytt i oppredningsprosessen. Blandingen av partikler og væske som til slutt går til landdeponi eller sjødeponi kan inneholde rester av de kjemikaliene som er brukt.

Må deponeres

Før gruveindustrien har funnet alternative bruksområder for de store volumene med finkornet steinstøv, redusert utslippene av kjemikalier, og før det er utviklet stoffer som erstatter de miljøfarlige kjemikalier, må vi se på hvordan skadevirkningene på miljøet kan gjøres så minimale som mulig dersom det skal utvinnes mineraler i Norge, sier seniorrådgiver og forsker Jens Skei i NIVA.

Les også

Forurensing og verdier på Raudsand

All gruveaktivitet innebærer avfall i form av store mengder sand og steinstøv, og valget står mellom deponi på land eller i sjøen. Sjødeponering er kun et alternativ til landdeponering når mineralforekomsten ligger i sjønære områder. Hvor egnet en fjord er for sjødeponering varierer. Tingvollfjorden har vært utsatt for slik deponering/avgang fra gruvedriften i over hundre år. Dette nevner ikke INP med ett eneste ord. De legger all skyld for forurensing etter over 100 års gruvedrift på en bedrift, nå en person, som drev der i ca. 10 år.

Miljøkonsekvenser

En gruve har vanligvis en levetid på 30–50 år. Avsetningen av steinstøv på bunnen vil bli så stor i denne perioden at bunndyrene blir borte. Dyrelivet kommer tilbake noen få år etter at utslippet er stoppet. Det betyr at bunndyrene i deponiområdet blir borte i noen tiår. Om dette er akseptabel bruk av norsk natur eller ikke, er det myndighetene som må ta stilling til. Det er mange faktorer som skal vurderes før politikere og myndigheter kan beslutte om det skal åpnes for gruvedrift. Et ja til gruvedrift er samtidig et ja til deponering av restprodukter på land eller i sjø, sier Skei.

Dekker til gamle miljøsynder – om tildekking av tidligere forurensing.

Utslipp av restmasse fra gruve til fjorder kan også i noen tilfeller føre til miljøforbedring. Et godt eksempel er Ranafjorden, hvor restmassene fra Rana Gruver gradvis dekker til forurenset sjøbunn.

Det er stor forskjell på miljøgiftholdige fjordsedimenter og restmasser fra gruvene. Overvåking av Ranafjorden viser at utlekking av miljøgifter fra den opprinnelige forurensingen er betydelig redusert.

Eksempelvis er innholdet av tjærestoffer (PAH) i overflatesedimentene i Ranafjorden kraftig redusert.

Eksemplene i artikkelen min er hentet fra Forskning.no «Gruvedriftens dilemma», Norsk institutt for vannforskning (NIVA)

Hvilke tanker har Industri og næringspartiet omkring utvinning av metaller på Raudsand?

Les også

Kva skjer på Raudsand?

Les også

Var det ikke full seier på Raudsand likevel?

Kommentarer til denne saken