I det kirkeklokkene toner ut, går døra inn til Stangvikkyrkja opp, og perkusjonistene Paolo Vinnachia og Jo Inge Nes kommer dragende med en trillebår som de to bruker til å gjenskape bergmennenes hamring og slag.

Gro Kjelleberg Sollis nakne stemme gir liv til Johan Falkbergets «Bergmannssalme», tonesatt av Henning Sommerro.

Deretter stemmer gammeldansorkesteret Dalakopa opp med tre smektende feler, to trekkspill, gitar og bass, og vi er fortapt fra første stund.

Toppes

Mellom 200 og 300 har benket seg til i kirka denne sommerdagen, og de får høre en av de vakreste messene vi har hørt.

De nordmørske folketonene og kulokkene, Dalakopas sugende spill, John Pål Inderbergs lekne improvisasjoner på saksofoner, og ikke å forglemme koret ORKlangs fyldige satser, toppes denne dagen med Aleksander Nohr som solist i messeleddene.

Krydderet utgjøres av stilige folkedansere fra Surnadal og Tingvoll som svinger seg ned midtgangen flere ganger, og ender med å by opp publikum også til en svingom i pur livsglede.

Kampen mellom lys og mørke er tema også her, og det folkelige og livsglade vinner til slutt etter en «Kyrie» i valsetakt og en «Gloria» bygget over en halling fra Elverum.

Rørende

Folk snufset og svelget. Folketonene rører dypt inne i oss. Mange tørker bort en tåre i øyekroken. Det er så vakkert at også utøverne blinker oftere enn vanlig.

De latinske messeleddene er faste. Ellers varierer innholdet i denne messa, denne søndagen med utelukkende nordmørske folketoner fra Sollis strupe, John Pål Inderbergs saksofoner og Henning Sommerros trekkspill og kirkeorgel.

Til og med «Vårsøg» dukker opp i italiensk språkdrakt underveis. De siste fem årene har jeg sett og hørt «Vindens Hjul» tre ganger, og hver gang sitter vi spent og venter på hva som skjuler seg innimellom latinen.

Og dagens versjon ble den beste så langt.

– Jo, absolutt en av de beste, sier også Sommerro selv etter konserten.

Blander sjangre

Det er 15 år siden «Vindens Hjul» ble skrevet, siden det ikke fantes noen messe som blandet akkurat disse sjangrene, kirkemusikk og gammeldans.

Sommerro var den første, og hvert år siden er messen blitt framført opptil flere ganger på vidt forskjellige steder. Og heter ikke orkesteret Dalakopa, ja så blir det gjerne andre gammeldansmelodier med i messen.

Improvisasjon og variasjon hører alltid med når Sommerro står i spissen. Å benytte to glitrende perkusjonister skapte en enda sterkere tilknytning til arbeidslivet i gruvene enn vi tidligere har oppfattet.

– Det varierer, sjø, smiler Sommerro selv.