De medvirkende fortjener honnør for sin imponerende innsats under vanskelige akustiske forhold.
Det er ikke første gang det skjer i Kristiansund, men en urfremførelse av et stort musikkverk er en begivenhet hver gang, enten det er orkestermusikk, opera eller kirkemusikk.
Om Bjørn Morten Christophersens oratorium «The Lapse of Time» egentlig er et kirkemusikalsk verk, kan vel kanskje diskuteres, selv om urfremførelsen fant sted i Kirkelandet kirke på lørdag.
Selv skulle jeg helst ha hørt det alle andre steder, men det har ingenting verken med musikken eller det tekstlige innholdet å gjøre.
Bibelens beretning om verdens skapelse har store litterære kvaliteter, og teksten har inspirert store komponister til å skrive overdådig vakker musikk. «The Lapse of Time» går til andre kilder.
I vår tid er det vel få som tror at verden ble skapt på seks dager, og den som dokumenterte det motsatte - og i en særs poetisk-vitenskapelig fremstilling - var Charles Darwin.
Det er fra Darwins store verk om artenes opprinnelse komponisten har hentet sin inspirasjon og sine velvalgte tekster. Slik sett kunne jeg vel brukt betegnelsen evolusjonsoratorium om verket, men jeg ser egentlig ikke den store forskjellen.
Rundt disse poetiske tekstutdragene har Christophersen komponert vakker musikk, moderne i uttrykket, men ikke «avskrekkende» radikal. Slik livet har utviklet seg i små skritt og dramatiske bølger gjennom millioner på millioner av år, går også Christophersens musikk i bølger – fra det nesten uhørlige til de store ekstatiske utbrudd.
Han benytter seg av et mangfold av velvalgte – og kanskje velbrukte – musikalske teknikker, både i koret og orkestret, men det blir aldri klisjépreget.
Det er så flott musikk, og den blir så godt sunget og spilt, at man skulle ønske å høre den igjen og igjen. Veien til en cd-utgivelse bør ikke være lang.
Ensemble Dalí har før vist at det er et fremragende a cappella-kor. Det fikk de til fulle demonstrert i Knut Nystedts verk «Immortal Bach» som de fremførte fra orgelgalleriet som innledning til konserten.
Men ellers tok de denne gangen opp kampen på to fronter – mot et velspillende orkester og mot en håpløs akustikk.
Og jammen kom koret fra det med bena på jorda og æren i behold. OK, det var ikke helt lett å oppfatte teksten, som jo er viktig i et oratorium, men i «The Lapse of Time» kan man jo i høy grad la seg rive med av de store klangskiftningene i musikken, så savnet var ikke altfor stort. Egentlig var det ganske fascinerende å høre hvordan valørene i vokalene blandet seg i og utdypet orkesterklangen.
Orkestret - en forsterket Kristiansund sinfonietta, med både klaver og orgel i tillegg - klang aldeles supert, og de to solistene Berit Norbakken Solset og Frank Havrøy orienterte seg imponerende godt i den noe atonale toneveven.
Dirigent Eirik Sørborg ledet fremførelsen med full kontroll over både vokale og instrumentale medvirkende.
Som man skjønner, var fremførelsen av «The Lapse of Time» en stor musikalsk opplevelse. Under bedre akustiske forhold hadde opplevelsen vært enorm.
Men det er visst mange som mener at en del av kulturlivet i Kristiansund ikke fortjener bedre forhold og må nøye seg med det de har av lite egnete lokaler.
Det er omtrent det samme som å si at KBK burde nøye seg med å spille hjemmekampene sine på ballsletta på Goma!