Russisk festaften

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

- Mitt russiske hjerte gråter når jeg hører hvor vakkert dere spiller!

DEL

Kristiansund Symfoniorkester klarte å sette følelsene i sving da de dristet seg til en russisk aften i Festiviteten lørdag.

Blant de om lag 150 frammøtte var det også publikum med russisk bakgrunn. De satte stor pris på å få høre Sjostakovitsj, Khatsjaturjan og Tsjajkovskij - noe av det fremste den russiske kulturen har å by på når det gjelder komponister.

Det var med bange anelser jeg innfant meg i Festiviteten lørdag. Et program med musikk av Sjostakovitsj, Khatsjaturjan og Tsjajkovskij hørtes både spennende og skremmende ut. For et lokalt orkester med knapp besetning, særlig på strykersiden, kunne det nesten betraktes som et selvmordsforsøk å gi seg i kast med disse rytmenes og klangenes mestere.

Men orkesteret gjorde nesten all forhåndsskepsis til skamme. Fra de første fanfarer til konsertens mer melankolske avslutning var veien både humpete og full av snubletråder, og man unngikk vel ikke alle. Men dirigent Stian E. Svendsen holdt stø kurs, og orkesteret havnet aldri i grøften.

Nydelig solo

Sjostakovitsjs «Festoverture» er et stykke musikk fra den perioden da komponisten prøvde å leve opp til de musikalske retningslinjene sovjetbyråkratene hadde fastsatt. Dette er musikk av betong og ull, snarere enn marmor og gull. Den inneholder noen morsomme tema og er spritet opp med litt frisk rytmikk, men jeg vet ikke om den gir den helt store musikalske uttellingen.

Da er det mer substans i Khatsjaturjans «Maskeradesuite». Det folkelige innslaget er tydelig. Komponisten var ofte tradisjonell på den måten. Men han pakker de folketoneinspirerte temaene inn i en fargerik orkestersats, og det har gjort ham til en populær komponist. Maskerade-suiten har fem satser, og den innledende valsen er nok best kjent. Her var det virkelig sug over strykerne, orkestret spilte opp mot sitt beste i de andre satsene, også. Konsertmester Trond Harald Saltnes leverte en nydelig solo i nokturne-satsen.

Romantisk

Selve kraftprestasjonen kom etter pausen, med Tsjajkovskijs femte symfoni. Og det er her de fleste fallgruvene er å finne. Dette er romantisk musikk på sitt mest romantiske. Hele symfonien er full av lidenskap og melankoli, ja, her slippes de store følelsene til i fullt monn. Her kreves en presisjon og en klang, særlig hos strykerne, som Kristiansund Symfoniorkester vanskelig kan leve opp til. Men styrer man rett, og det gjorde man, kan man komme i havn uten for mange skrubbsår. Balansen mellom stryk og blås var ofte overraskende godt tilpasset, og selv om strykerklangen av og til kunne virke litt tørr, åpenbarte man til tider en nesten imponerende velklang. Man kunne kanskje pirke litt i noen innsatser fra blåserne også, men det får være slik: Det var en på de fleste måter en gledelig og meget hørbar konsert.

Artikkeltags