Rålekker vokalkunst

Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum imponerte i Nordlandet kirke.

Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum imponerte i Nordlandet kirke.

Artikkelen er over 10 år gammel

Trio Mediaevals konsert i Nordlandet kirke onsdag kveld ble en herlig opplevelse. Dette var strålende vokalkunst.

DEL

Av OLE DAHL ROSSBACH og EILIF ODDE (foto)

Trio Mediaeval, som består av Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Torunn Østrem Ossum, er en vokalgruppe som, meget fortjent, har vunnet stor anerkjennelse både her hjemme og i utlandet. Ved onsdagens konsert hadde de også med perkusjonisten Terje Isungset, som absolutt bidro med et pluss til det allerede nærmest perfekte.

Konsertprogrammet bestod av tidlig engelsk kirkemusikk og norske/nordiske folketoner. Dette ga konserten en stor spennvidde, og særlig behandlingen av folketonene gav trioen muligheten til å hente frem overraskende og flotte farger fra klangpaletten.

Med vind og sjø

Den engelske kirkemusikken var hentet fra 12- og 13-hundretallet, slik den sannsynligvis ble fremført i kirker og klostre på den tiden. Men det var ikke noen småpen nonnesang vi fikk høre. I de tidligste melodiene kunne vi føle den nordiske påvirkningen, brakt over til øyene med vind og salt sjø. 13-hundretallets sanger, med sine slyngede melismer, var nok mer påvirket fra et Europa sør for de britiske øyene. Så allerede her var det kontraster, som trioen behersket suverent.

Klangopplevelse

Også i folketonene var kontrastene synlige. Først og fremst: dette var ikke tradisjonell kveding og heller ikke «amekor-arrangementer»på gammeldags vis. Dette var ny, spennende og stor klangopplevelse, og flere av arrangementene stod Trio Mediaevals egne medlemmer for. Sammen med perkusjonisten gav de nytt liv til tradisjonelle viser og slåtter.

I den korte «Solbønn» følte vi oss nesten hensatt til førkristen tid, selv om teksten er fullstendig stueren til kirkebruk. Bysantinsk sangtradisjon kunne vi spore i «Nu vilar hela jorden», og i «Till, till Tove» var den underjordiske uhyggen til å ta og føle på, ikke minst på grunn av lydene fra Terje Isungsets dyrehorn. Isungsets diskré og spennende bruk av lydmalende instrumenter – jeg nøler med å kalle det slagverk – ga nye dimensjoner til mange av melodiene, og særlig må fremheves hans virtuose bruk av munnharpen og den fantastiske effekten av stein mot stein.

Men dette var allikevel en konsert der sangen i fokus. En usedvanlig lekker opplevelse, riktig en renselse.

Artikkeltags