Metallhalloween i infernokjelleren

Vokalist Tor Erik Simensen i No Dawn ga alt og litt til i gårsdagens konsert i Fastingkjelleren.

Vokalist Tor Erik Simensen i No Dawn ga alt og litt til i gårsdagens konsert i Fastingkjelleren.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

The Sickening og No Dawn bød på musikk tung nok til å senke Blücher og legge Dovre og Rom i ruiner.

DEL

Fastingkjelleren, fredag kveld. På plakaten: Steinkjerbandet No Dawn og de lokalte heltene i The Sickening. Begge representanter av brutal, hard og stygg death metal. 31. oktober og halloween – rammen var perfekt.

De færreste bryr seg om røttene til merkedagen. En katolsk allehelgensdag – til ære for de mange navnløse helgener og martyrer. Videre har den sugd til seg litt hedenske høstfester, for eksempel kelternes hurraparty for dødsguden Samhain og romernes Pomona-festival. I dag kjenner vi den som en amerikanisert kjøpevulgærhøytid hvor godteriforlangende snørrunger i overprisede djevelkostymer spiller hovedrollen. Død og fordervelse. Knask og knep. Den amerikanske halloween-feiringen, som altså har lagt sin klamme hånd over Norge de seneste årene, har i seg elementer av den mexicanske tradisjonen – feiringen av De dødes dag. Denne natten skal visstnok grensene mellom død og levende være visket vekk. I Fastingkjelleren i går ble disse grensene blåst til himmels. Det abstrakte begrepet musikk ble opphevet. Lyd ble fysisk. All fornuft og motstand pulverisert da Helvete åpnet seg i et inferno av organisert støy.

Markspist vokalist

- Vi skal ta jomfrudommen på mange av dere i kveld, snerret vokalist og gitarist Pål «Markspist» Bjerkestrand foran et konsertklart publikum hvor mange hadde kledd seg ut i anledning av den grøssende kvelden. Skjønt, det kunne vært hvilken som helst aften egentlig, sjangeren tiltrekker seg en del liksminkede, tatoverte og langhårede musikkfrelste. Vi så blant annet blodige zombiejenter, grev Dracula og en Bjørn Dæhlie-friskus i Heia Norge-lue. Fin, fin blanding.
Så dommedagsdrønnet de i gang, kristiansundsbandet The Sickening - nevnte herr Markspist, bassist Neeraj Kasbekar og trommeslagerfyrkveriet .... «Faster than a speeding bullet! More powerful than a locomotive! Superman?»
Nei, Superbeist! Espen «Beist» Antonsen, mine damer og herrer. Det han leverer må være noe av det mest imponerende nedfelt i partiturs form (som han ikke benytter seg av) i metall-Norges historie. Armene var over alt. Duracell-blekksprut. Presisjon, teknikk, hurtighet - så frapperende heseblesende at man ikke aner hva man skal skrive. Og lybildet som helhet? Dette er musikk som får naboene dine til å flytte. Dama til slå opp. Foreldrene dine til å rive i stykker fødselsattesten. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at The Sickening må være det hardeste og mest brutale bandet i Norge.

Hva det synges om? Ingen anelse. Ordene er umulig å oppfatte. Men med låttitler som «Plague Spreader», «Throathole Ejaculation» og «Death Devastation Decay» (ja, de var så elskverdige at de presenterte dem med navn for de etterhvert utmattede lytterne) tipper vi at det ikke handler om søndagspikniker med kjæresten i Vanndamman. Growl heter forresten sangteknikken på fagspråket. Eller death grunt. Det buldres og brøles. Over en melodiløs vegg av organisert lyd, eller støy. Aggresjon. Sinne. Utblåsning. I et kommentarfelt på Youtube skriver en begeistret fan følgende: «Det låter som vokalisten spyr diaré». Det er en kompliment.

The Sickening har over 10 års fartstid. Veteraner og for storheter å regne i en nisjesjanger. De har spilt i Russland, Tyskland, Sverige og England. Turnert med Blood Tsunami, Gorgoroth og Vader. De holder høy internasjonal klasse. The Sickening er så presist, teknisk og hardt som det kan få blitt. Bassfingrene maratonsprinter over strengene og riffene kanonskytes. Så langt unna avslapningstoner man kan komme. Musikk så insisterende at den kommer kravlende opp av graven, tar strupetak på lytteren og rister vedkommende så sagflis og flass så spruter. Mot slutten av settet fikk de vokalhjelp av den scenedebuterende Kristian Flovik Skar. Tempoet ble skrudd ned. «Seek and destroy» av Metallica og en låt av humorbandet Steel Panther. Det tror jeg publikum satte enorm pris på. En liten hvil. For en konsert med The Sickening føles som om en dampveivals kjører rånerunder i hjernen din før Godzilla øver på frispark med kroppen din som fotball.
Det er også en kompliment.

Trønderrock

Nærmere klokken 01 var det gjestenes tur. No Dawn fra Steinkjer. Et ubeskrevet blad for mange. Men gitaristene Andreas Bruheim og Pål André Sandnesmo, bassist Ludvik Brandsegg, trommis Kent Skjeflo og vokalist Tor Erik Simensen har holdt det gående siden 2002. De har turnert Norge med legendene Cannibal Corpse og spilt på verdens største metallfestival Wacken Open Air i Tyskland. De kalles et melodisk death metal/thrash band. Men synth og strykere var borte. Eller som de selv sa: - Når vi kommer til baillsund må vi ha balla! Gjett om de hadde. Like tungt eller aggresivt som The Sickening var de ikke. Men No Dawn er heller ikke en alminnelig fredagstaco for den som sverger til Radio Norges musikkspilleliste. De freste gjennom låter fra «Drain to Revive» med pur mannevondhet. De har litt Carcass i seg, Slayer og Obituary. Sikkert inspirasjonskilder. Likevel har de utviklet en egen sound - fjern fra andre nordtrønderske band som for eksempel DDE, hvilket vi også hørte noen strofer fra. Hvem sa at death metal-band ikke har humor. Og publikum? De headbanget, de måpte, de rocket. Ja, en tulling bedrev også den utagerende danseformen twerking. Vi nevner selvfølgelig ingen navn.


Death metal er en gimmick. Show og underholdning. Det skal være hardt og brutalt. En knyttneve. Livsbejaende og livsnødvendig fiksjon. Som en bloddryppende roman. Et dikt av Poe eller en splatterfilm av Romero. Men som man sier, art imitates life - og vice versa. Publikum fikk full valuta for pengene - og første føling av tinnitus.
Jeg tror vi sier terningkast 6, 66.

Artikkeltags