Låvedans i kjelleren

Anita og Tove Bøygard i bandet Bøygard ga en fin konsert i Fastingkjelleren. Lørdagkveld gjester de Veiholmen.

Anita og Tove Bøygard i bandet Bøygard ga en fin konsert i Fastingkjelleren. Lørdagkveld gjester de Veiholmen.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Bandet Bøygård spilte i Kristiansund, og fikk enda flere fans.

DEL

– Me e Bøygard og me e syste, klang det på hallingdialekt.

Så oversatte de, noe lattermildt, før tostemt sang og fingerspill fra sørgmodig gitar la seg som en fin, melankolsk morgenskodde i Fastingkjelleren.

Samfunnsbevisste

Søstrene Anita og Tove Bøygard vokste opp på en erkenorsk fjelltopp i Ål I Hallingdal og platedebuterte i 2004. Sakte men sikkert har de spilt seg inn i staute nordmenns hjerter og bevissthet.

Med den tredje utgivelsen «Blågras på Skrindo» har det virkelig blitt anledning til å svinge med stakken. En naken og varm plate – en organisk blanding av country, viser og bluegrass.

Jonas Fjeld har sittet bak produsentspakene og det amerikanske bluegrassbandet Chatham County Line ble hyret inn som stødige musikere. Kjærlighet, barndomsminner og tekster om humanitært samfunnsengasjement formidles på hallingmål. Lovordene har vanket og Bøygard ble Spellemannprisnominerte.

Nå er de på Norgesturné. Torsdag besøkte de Sunndal kulturhus. Fredag kveld gjestet de Fastingkjelleren i Kristiansund.

Hallingdøl-hillbilles

«Tyllskjørt og raude sko» sang søstrene, som for anledningen også var kjolekledde som for en doven norsk sommerdag på setra. Og videre: «Sumarmorgon», «Sunnavind» og «Vingjeslag».

Lokkeviser og kubjeller i det fjerne til tross, Anita og Tove var ikke budeiesøte og yndige. Mer som fjøsluktparfymerte og tatoverte 1950-talls husfruer med skråtobakk i kjeften. Friske og lavmælte. Men også sprutende energiske. Ekte. Våger vi å si feminine? Ja, vi gjør det.

Bluegrass er en avart av countrymusikken, særegen og erkeamerikansk som whiskey laget av mais. Om gresset er grønnere på den andre siden av dammen, er det alltid blått hvor søstrene Bøygard befinner seg. Blandingen av Tennessee og Ål i Hallingdal fungerer utmerket.

Gråt av glede

Gir og instrumenter skiftet stadig. Trommeslager Eivind Kløverud satt på en pappeske som fungerte som basstromme, Ben Basgård trakterte gitar og mandolin, mens Finn Tore Tokle holdt basskompet akkurat der det skulle være.

Han lille banjoduellerende djevelen i filmen «Deliverance» var ikke å se i bandet, men han kunne godt sittet bak der et sted og frest avgårde over stålstrengene. I stedet dro Anita og Tove til med gitarer og banjo, munnspill og trekkspill. Smektende countryballader med vibratostemme, folkeviser med anstrøk av pop og rock og hæla i taket-hillbilly-blågressmusikk.

Det manglet liksom bare saloondører i Fastingkjelleren, himkok på kranene og spyttebakker ved barkrakkene. Fastingfolket var uansett med på notene. Allsang og trampeklapp.

– Jeg har ikke grått på konsert siden 1966. Og her står jeg, en gammel mann på 65, og lar tårene trillene. Så vakkert! Sa Per Waagbø.

Han var nok ikke den eneste. Publikum forlangte mer etter siste låt. Da hadde de spilt siden klokken 23, bare med en liten pause på et kvarter. Nå nærmet den seg halv to, snart halegal i Vanndamman.

– Så fint publikum vi har.

– Så fint band vi har, lød svaret.

Bøygardsk «Jolene»

Dermed fikk de det som de ville. En til. Dolly Partons «Jolene» på Bøygardsk vis.

«Randi, Randi, Randi, Raaaandiiii. Eg ber deg om ikkje å ta min mann».

Sjelden har hallingdøl-allsang runget så høyt i Kristiansund.

Og i kveld venter Brenneriet på Veiholmen. Det er bare å glede seg Smøla.

Artikkeltags