Jeppe byr opp til fest

Geirr Tveitts opera «Jeppe» er fantastisk på sitt beste. Musikken og solister i fri lek på scenen er noe av det beste vi har sett, og operaen virker helstøpt med et ensemble som strutter av energi.

DEL

Les TK digitalt i 5 uker for 5 kr! Få tilgang til plussartikler.

JAN ØIVIND JENSEN

BJØRN A. HANSEN (foto)

Trond Gudevold spiller hovedrollen som Jeppe i Geirr Tveitts treakters komiske opera, første gang oppført i Bergen i 1966. Alt står og faller på Jeppe i dette stykke musikkteater, og da er det en fornøyelse å se at Gudevold til de grader innfrir. Både vokalt og scenisk er han en innertier i denne oppsetningen som Operaen i Kristiansund har fått dirigent Kjell Seim til å skreddersy for mindre orkester.

Allerede fra starten der han bokstavelig talt kastes inn på scenen av sin bedre halvdel Nille, er Gudevold på hugget.

Og så Nille, da... En blond Dolly Parton-kloning, som hentet rett ut fra buskspillet på Titanofestivalen. I rosa støvletter og magebelte, åletrang dongeri og med en framskutt barm som kan ta pusten fra de fleste, åpner debutanten Janne Berglund med Nilles arie. Fra utedoen!

For scenebildet i første akt er enkel, en vegg, som i Pink Floyds «The Wall», dekker hele scenen. Bare på yttersidene fins én utedo og verkstedet til Jacob Skomaker.

Ubesværet klager og syter Nille over mannen Jeppe og tilværelsens kjedelighet. Hun er bare opptatt av å bedra Jeppe med klokkeren, og Berglund setter an både presis og fokusert. Klare fraseringer der vi får med alle detaljer. Utmerket.

Levende

Men det er Gudevold som Jeppe som eier scenen. - Nå går den purka inn og gafler i seg, snerrer Jeppe på sin dialekt, hentet noen mil nord for Oslo slik man gjerne gjorde i 60-tallets NRK når man skulle være både komisk og bondsk.

I et glitrende samspill, der Nille kommanderer Jeppe til å fare fire mil inn til byen for å kjøpe grønsåpe, egentlig bare et påskudd for å få Jeppe av veien, triller replikkvekslingen vokalt som erter ut av en sekk. Det samme er tilfelle når en annen debutant, Ola Marius Ryan som Jacob Skomaker, entrer scenen med spriten for å lokke skillingene fra Jeppe.

Og Jeppe er tørst. Stadig tørst. Han lever i en dødsspiral der alt dreier seg om dram. Og her er Gudevold uovertruffen. Se bare på blikket som endrer seg fra tomt og apatisk, til gnistrende levende straks han får en dram eller seks. Og hvordan det igjen slukner inn i en bakrus når alkoholen virkelig får satt seg.

Kroppsspråket, bevegelsene, mimikken. Det er tydelig at Gudevold har studert fenomenet på nært hold.

Parodi er vanskelig. I første akt gir Tveitt avantgardistene et spark bak når Jacob Skomaker ønsker seg moderne musikk, og Jeppe synger moderne og atonalt, til skomakerens begeistring. Attpåtil på tysk. Som publikum kan en lett forledes til å tro at operaen vil fortsette i dette tonespråket. Ikke noe kunne være mer feil, for her venter mye både sangbart, lekent og melodiøst. Dansbart også, forresten.

Enkel story

De fleste av oss kjenner handlingen i hovedtrekk fra Holbergs skuespill, og operaen bygger stort sett på det samme, bare forenklet. Vi har derfor ingen problemer med å skjønne hva som skjer, eller hva som skal skje, til enhver tid.

Det er bra å høre at teksten fra solistene kommer så godt fram. Det er bare når sopranen Marianne Folkestad Aas, også hun debutant som Erich Laquai, legger plottet for hvordan baronen og hans menn skal ha det kostelig på Jeppes bekostning, at det svikter. Men det bærer vi over med. Akkurat her er det masse tekst som skal ut i stort tempo, og på toppen har Tveit valgt noen enorme tonesprang som nesten gjør det til en umulighet å få fram alt. Kanskje kunne tempoet med fordel vært satt litt ned her, men som sagt, det blir en bagatell.

For øvrig gjør Aas en stor rolle, for ved siden av Jeppe er det denne lakeien som har mest å gjøre. Sopraner kan generelt være vanskelig å oppfatte tekstmessig i høye partier, men Aas artikulerer utmerket og driver storyen fram.

Anna Otervik debuterer i Kristiansund som Cammertjener, Gro Bente Kjellevold som Secretaire, og Eirihn Keuer som spansk danser. Mindre roller, men alle gjør sine saker utmerket. Njål Sparbo har vi sett i «Stallo» tidligere. Her er han forvalter, også en av de mindre rollene, mens Kjell Magnus Sandve er baronen, sist sett i «Grevinne Maritza» i 2001. Ensemblespillet glir lekent og profesjonelt.

Høydepunktet

Det sceniske høydepunktet er uten tvil hele andre akt. Tveitts heltoneklanger skaper en drømmeaktig, florlett stemning. Når veggene åpner seg, og du ser inn i himmelen, synonymt med baronens indre gemakker, så kan publikum sukke henført. En høy blå himmel med en svevende ørn, et lite engleorkester like under skyene over baronens seng. I denne herligheten våkner Jeppes.

Han får møte korpulente engler (fra operakoret) som får renessansens lubne gutteengler til å blekne. Og han får forsyne seg av baronens barskap. Snakk om å slippe gutten løs i godtebutikken. Jeppe gråter av lykke.

- Nei, å er detta for no'. Je er visst kommen te himmerik.

En romantisk arie i perfekt balanse med orkesteret slår an tonen for en scene som bare skal vokse i villskap og musikalitet.

Du formelig aner hvordan han sikler over godsakene, men så kvitterer han også med de herligste danser og sanger.

Helt konge

Etter en legesjekk der seks solister briljerer i et samspill hvor den ene avbryter den andre, og sangen veksler som i en vanlig samtale, er Jeppe overbevist om at han er baron. Han skyter både brystet og underleppa fram. Nå er han sjef...

Drikkevisen om kamelen i ørkenen, med sterk forankring i folkemusikk og halling, får fram latteren. De andre kaster seg etter hvert med i festen. Og det hele utarter.

Det toppes når den spanske danserinnen kommer på scenen. Spansk dans avløses av halling når Jeppe skal bryske seg. Et av de musikalske høydepunktene. Her knatrer det i kastanjetter.

Englene med basuner bare forsterker det surrealistiske scenebildet. De musikalske temaene glir inn i hverandre, Jeppe blir snydens full, og det hele ender med forferdelse for baronen som ikke klarer å stoppe galskapen.

Musikalsk høydepunkt

Det kanskje største musikalske høydepunktet kommer overraskende nok innledningsvis i tredje akt, i et flere minutter langt forspill før sceneteppet går opp.

Overjordiske klanger som bygges opp fra lette strykere og vandrende harpe, til svevende linjer i vibrafonen. Flere og flere instrumenter kaster seg inn og bygger opp forventningene inntil basunklangene fører oss inn i Jeppes mareritt igjen der han våkner på søppeldynga.

Den enkle scenen med muren fra første akt er tilbake. Nå skal baronens iscenesatte rettssak mot Jeppe finne sted. Baronens lakeier er i bakrus, og Jeppe selv er tilbake i apatien. Han stirrer bare tomt framfor seg og lar den virkelige pøbelen fortsette fornedringen.

Tredje akt er de øvrige ensemblemedlemmenes scene, og på premieren grep de sjansen og kastet seg ut i et friere og atskillig mer fysisk spill enn det vi så under generalprøven. Plutselig satt tredjeakten slik den skulle, der Sparbo og Sandve driver rettssaken framover mot domfellelse, humoristisk og med kraft.

Som en av publikum sa til oss mellom adre og tredje akt: - Dette er første operaen jeg har vært på der pausene kommer overraskende tidlig. Det skjer noe hele tiden.

Men også en opera skal ha sin slutt. Og i denne versjonen gjennomskuer Jeppe alkoholens forbannelse, og borgerskapets undertrykkelse. Erich Laquai viser baronen fingeren, kaster findressen og finner fram palestinaskjerfet, mens Jeppe begynner et nytt og bedre liv.

Taperne blir undertrykkerne, både Nille og baronen. Vi liker den slutten...

Ute på trappa utenfor Festiviteten etter forestillingen hører vi ei lita frøken si til venninnen sin: - Æ synes synd på'n Jeppe, æ.

En bedre attest kan vel neppe Trond Gudevold og ensemblet få for sin innsats.

Artikkeltags