Bassilusker i bilhallen

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Det var et sprudlende familieshow publikum fikk oppleve lørdag ettermiddag i Slatlem bilvarehus.

DEL

Urpremieren på «Krig i Karossenland» må sies å være meget vellykket. Her har Ynglingeforeningens musikkorps og Slatlem bilvarehus virkelig gjort et scoop!

Med Marit Dullaert som dyktig manusforfatter og regissør ble showet preget av klarhet og tydelighet, spenning og framdrift.

Hele showet varer bare i vel 45 minutter. Historien dreier seg om krigen mellom bilbassiluskene som stortrives med rust på bilene, og Lucky Lakk og assistenten hans Lakklusa, som elsker å blankpusse og polere biler.

De fyller dagene med å ødelegge for hverandre, helt til de finner ut at de egentlig trenger hverandre og like godt kan være venner.

Løsemiddelskadd

Bilbassiluskene elsker å synge og danse, og terger Lucky Lakk og assistenten hans til de ruller rundt av latter. Dessuten har ikke akkurat Lakklusa funnet opp kruttet, så han får ikke alltid til det han har fått beskjed om å gjøre.

Han er tydeligvis blitt løsemiddelskadd etter et liv som billakkerer.

Bassiluskene minner om Torbjørn Egners Karius og Baktus. De lager mye krøll, men er egentlig snille og vennlige. De to lakkeringsgutta ser tøffe ut i sheriffuniform og med lakkeringspistol i beltet.

Utstråling

De tre bassiluskene spilles av Hege Heggem, Marianne Gjeldnes og Sophie A. Strøm, mens Andre Gjørven og Eirik Kanck spiller Lucky Lakk og Lakklusa. Disse fem oser av energi og utstråling, de gir alt og holder små og store i ånde helt til mål.

De spruter pussemidler, sprudler, synger, danser, leker og slåss, - skikkelige gjøglere alle sammen! Dessuten kommuniserer de godt med publikum.

Selv om det er sagt at forestillingen vil appellere både til barn og voksne, er nok dette først og fremst en barneforestilling. Showet spekkes av mange kjente sanger, blant annet «Humpetitten», «Hjulene på bussen ruller rundt og rundt» og «Stakkars store, sterke karer».

Ungene synger villig med, mens de voksne som vanlig er litt tregere å få på banen.

God balanse

Ynglingeforeningens musikkorps fungerte utmerket i sammenhengen. Balansen mellom korpset og aktørene på scenen var det ingenting å utsette på. Dirigent Marcus Alexandersson lot seg villig vippe av pinnen da han ble kidnappet av en bassilusk som gjerne ville dirigere selv...

Moralen i stykket? Tja, kanskje den at det i det lange løp ikke har noen hensikt bare å være uvenner og ødelegge for hverandre, vi trenger hverandre alle sammen. Og det er jo en god tanke.

Men la oss ikke gruble for mye over det - denne forestillingen er først og fremst til glede og underholdning. Det var to forestillinger på lørdag, men showet tåler godt å bli satt opp flere ganger!

Artikkeltags