Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mens spente førsteklassinger teller ned til skolestart her hjemme, møter mer enn én milliard barn fortsatt stengte dører på grunn av koronapandemien. Mange av dem vil aldri komme tilbake.
94 prosent av verdens elever er blitt påvirket av skolestengninger som følge av korona. Mange land har åpnet opp igjen, deriblant Norge, og kommende førsteklassinger går nå med sommerfugler i magen mens de teller ned til den store dagen.
Dessverre er det langt fra alle som kjenner på det samme. Mer enn én milliard elever møter fortsatt stengte skoler, det største avbruddet i utdanning noensinne. FN kaller det en «generasjonskatastrofe som kan føre til at umåtelige mengder med menneskelig potensial går til spille, underminere tiår med utvikling og forverre befestede ulikheter».
Vi deler den bekymringen. For veldig mange barn i Afrika sør for Sahara, Asia og Sør-Amerika, er skolen den eneste veien ut av fattigdom. Og fra tidligere kriser og virusepidemier som Ebola og SARS – da skolene også ble stengt – vet vi at veldig mange av barna aldri kommer tilbake når dørene åpnes igjen.
Tap av inntekt og omsorgspersoner
Kanskje det største hinderet handler om økonomi. Tap av inntekt som følge av viruset og ikke minst alle restriksjonene, gjør at barna må være med å tjene penger til familien i stedet for å gå på skolen. I verste fall må de også ta over forsørgeransvaret fra foreldre eller besteforeldre som rammes av viruset
Med stengte skoler kommer det erfaringsmessig også en økning i tenåringsgraviditeter. Terskelen for å vende tilbake til skolen, er høy.
Vanskelig er det også å holde tritt med fjernundervisning når du mangler både digitale hjelpemidler og grunnleggende infrastruktur. Her i Norge har lærerne fått mye rettmessig skryt for hvordan de fulgte opp elvene under hjemmeskole.
Ifølge UNESCO mangler 89 prosent av elevene i Afrika sør for Sahara tilgang til en datamaskin i hjemmet, mens 82 prosent ikke har internett. Dermed forsterkes avstanden til skolen og gjør oppfølgingen av den enkelte vanskeligere.
Vi i SOS-Barnebyer jobber derfor med å sikre flere familier de hjelpemidlene de trenger for å holde i gang hjemmeskolehverdagen – enten det er en lærebok, nettbrett eller nettilgang. Sammen med andre organisasjoner har vi bedt norske myndigheter skjerme utdanningspotten i bistandsmidlene, og bidra til at landene selv ikke kutter sine utdanningsbudsjetter. Det finnes også eksempler på gode tiltak som har fått flere gravide tenåringsjenter tilbake til skolen.
Nå det gjelder
I gleden over skolestarten her hjemme, må vi derfor også huske på alle de barna som nå virkelig trenger at vi ser dem. FN kaller det et «avgjørende tidspunkt for verdens barn og unge», der «avgjørelsene til myndigheter og partnere vil ha varige effekter for flere hundre millioner unge og på utviklingsmulighetene til land i flere tiår framover».
Vår tid er nå!