Lørdag 23. mars i år utspant det seg et drama på Hustadvika der vi var en hårsbredd ifra en katastrofe av ufattelige dimensjoner. Cruiseskipet Viking Sky, med 1370 passasjerer og mannskap, fikk motorstopp på alle fire motorer i røft vær. Skipet var bare 100 meter fra brottene og grunnstøting da ankeret fikk feste og den ene motoren startet igjen.

Fartøyet hadde utrolig flaks, for på Hustadvika er det kun én plass der det er ankerfeste, og det var nettopp der C/S Viking Sky tilfeldigvis befant seg på det kritiske tidspunkt.

– Utrolig flaks, kommenterte fiskebåtskipper Kjetil Holmeset til Sunnmørsposten.

Kostbar gambling

Uttalelsen til Holmeset peker presist på hva som skilte dette fra å være en historie om en katastrofe, som Sunnmørsposten skriver i sin leder 26. mars, og som konkluderer med at vi ikke kan fortsette med å gamble med livet til tusenvis av mennesker på passasjerskip langs kysten.

Det er bare 16 år siden hurtigruteskipet MS Midnatsol med 102 passasjerer fikk motorstans i stiv kuling ved Stad. Da var skipet bare om lag 150 meter fra land. Passasjerene satt i livbåtene – klar til å bli satt ned i den frådende sjøen. De fryktet det aller verste, og det hadde de god grunn til.

Å sjøsette livbåter i opprørt sjø og med høye bølger ville ha endt med tragedie. Heldigvis fikk skipet motorene i gang – som nevnt bare 150 meter før havariet var et faktum.

Men det er ikke bare menneskeliv på passasjerskip man gambler med, det gjelder alle som ferdes langs kysten.

Handlingsvegring

For nitten år siden skrev jeg leserinnlegget «Sikkerheten langs kysten og myndighetenes handlingsvegring.»

Jeg skrev den gang at bare de siste 10 årene hadde 130 skip over 25 bruttotonn forlist på norskekysten. Samtidig hadde over 2.000 opplevd havarier – havarier som i ytterste konsekvens kunne ført til forlis, og at tendensen var økende. En rekke hendelser har tydelig vist at virksomheten på havet og i særdeleshet i de nære kystfarvann er forbundet med stor risiko.

Både menneskeliv og de ressursene vi er så avhengige av er utsatte og sårbare. Sikkerheten på kysten er på ingen måte god nok, og det burde være åpenbart for alle og enhver at noe må gjøres.

I samme skriv lanserte jeg åtte sannheter i forbindelse med uttalelser fra de såkalt ansvarlige om at det skulle gjøres noe. De sannhetene har, etter min mening, fortsatt gyldighet og er ikke svekket på noen måte:

Myndighetene har i en årrekke hatt mulighet til «å gripe fatt i problemene,» men har aldri evnet (eller ønsket?) å gjøre noe.

Den politikk som myndighetene har ført, har først og fremst vært rettet mot å tilfredsstille redernes krav om økt profitt.

Politikken har ført til at kysten daglig trafikkeres av fartøyer som aldri skulle hatt tillatelse til å seile. Besetningene består ofte av utilstrekkelige, halvskolerte, underbetalte folk fra lavkostland, som knapt kan et ord engelsk, langt mindre norsk.

Mange kokker - mye søl

Skrekkeksemplene er mange; her er bare et lite utvalg:

Kapteiner som aldri har seilt på annet enn åpent hav. Fartøyer uten nødvendige kart, med mangel på det mest nødvendige navigasjonsutstyr, mangel på redningsutstyr, manglende sertifikater, alvorlig underbemanning og manglende vedlikehold.

Den generaliseringen gjelder imidlertid ikke MS Viking Sky, som hadde los om bord, var sertifisert og ikke hadde noen mangler.

Den norske kystforvaltningen er uten styring. Ansvaret er fullstendig pulverisert og fordelt på 10 departementer, 26 ulike etater og organisasjoner. Med så mange kokker, kan det ikke bli annet enn mye søl.

Til tross for alle fagre ord hver gang det skjer en ulykke, går utviklingen i feil retning. Losplikten er redusert til en illusjon og er under fortsatt press. Enkelte stortingspolitikere har sågar gått inn for å gjøre det frivillig å bruke los! Gjett hvem (eller hva) som virkelig vil stå ved roret da, om ikke økonomiske hensyn!

Oljevernberedskapen er i utgangspunktet utilstrekkelig, og er foreslått trappet ned/sentralisert, til tross for store protester fra faglig hold.

Norske myndigheter har liten eller ingen kontroll med den økende skipstrafikken langs kysten vår. De vet verken hvor fartøyene seiler eller hvilken last de fører.

Myndighetene lider fortsatt av langt framskreden handlingsvegring; en utbredt sykdom i visse politiske miljøer. Og den er verre enn svineinfluensa, for det finnes ingen kjent vaksine.

Plassér ansvaret!

Hva skulle vært gjort?

Det første må være å plassere ansvaret – klart og entydig. Ett – og bare ett – departement må tillegges sikkerheten langs kysten. Hvilket departement er av mindre betydning. Så må det ryddes i opp i rekkene: En sammenslåing av Kystverket og Sjøfartsdirektoratet samt Sjøkartverket synes for meg som et nærliggende – og naturlig – neste skritt.

Etter at det formelle er i orden, må vi sørge for at det praktiske; merking av leden, overvåking og maktmidler – er på plass.

Dernest må trafikken med store fartøy bringes lenger ut fra kysten når det er dårlig vær og stor sjø. Ved dette reduseres muligheten for grunnstøtinger samtidig som man kjøper seg tid dersom et fartøy blir liggende og drive.

La meg poengtere til slutt:

Kysten og havområdene utenfor er vår viktigste ressurs. Virksomheten i dette området vil alltid medføre en viss sikkerhetsrisiko.

Vi må imidlertid gjøre alt som står i vår makt for å minske risikoen for ulykker, samtidig som vi sikrer en høy beredskap til å takle dem.

Min hovedkonklusjon blir derfor:

Per i dag er det profitt som styrer sikkerheten på norskekysten – med norske myndigheter som lakeier. Skal vi ha det slik i framtiden, er seilas langs kysten vår fortsatt en lottoseilas!