Uro i arbeidslivet

Artikkelen er over 16 år gammel
DEL
Denne uka startet med streiker som lammet store deler av Mellom-Europa. I Frankrike sto flytrafikken nesten stille. I Paris demonstrerte titusenvis av mennesker i gatene - jernbanefolk, postansatte, bussjåfører, lærere, helsepersonell og andre offentlig ansatte. Det de demonstrerte mot var regjeringens planer om storstilt privatisering av offentlige selskaper og kutt i pensjonsrettigheter for offentlig ansatte.

Slik sett går det en interessant linje fra Paris og til Gol, der LO Stat har samlet sine kjernetropper til den årlige kartellkonferansen. «Settingen» er riktignok vesentlig annerledes; Gol er jo ikke akkurat stedet for massedemonstrasjoner. Men hovedtemaet for de trofaste konferansetraverne på Pers Hotell er akkurat det samme som for de streikende på gatene i Paris: Kamp mot privatisering, svekkelse av offentlig ansattes rettigheter og det som beskrives som en stadig sterkere «brutalisering» av arbeidslivet.

Det er den samme krigen, selv om den utkjempes på ulike arenaer. Men er dagens svake, velfødde og splittede fagbevegelse i det hele tatt i stand til å vinne den krigen?

Det budskapet «privatiserings- og omstillingsminister» Victor Norman fikk med seg fra Gol er tydelig nok: Folk er lei av stadige omstillings- og effektiviseringsprosesser, som sett fra arbeidstakernes side bare ser ut til å ha ett mål: Å tyne stadig mer ut av stadig færre ansatte, og å få dem til å løpe enda fortere.
Samtidig vil regjeringen svekke Arbeidsmiljøloven, blant annet gjennom å liberalisere omfanget av lovlig overtid. De fagorganiserte har i det hele tatt store vanskeligheter med å se sammenhengen mellom det de opplever som en tøffere hverdag, som blant annet fører til at mange støtes ut av det ordinære arbeidslivet, og regjeringens høystemte mål om et «inkluderende» arbeidsliv.

Men hva hjelper harmdirrende protester fra de mer og mindre fastlønte LO-tillitsvalgte som deltar på årets kartellkonferanse på Gol, når praktisk talt hver fjerde LO-medlem sier de vil stemme på Fremskrittspartiet, det aller mest privatiseringskåte partiet her i landet?

Og hvordan skal fagbevegelsen kunne ta opp kampen mot en markedsliberalistisk utvikling som i hele sitt vesen er et resultat av en beinhard internasjonal konkurranse, når den utkjemper sine kamper fra hver sin nasjonale tue? Hvor er internasjonal fagbevegelse i kampen mot de internasjonale markedskreftene?

En viktig del av svaret finner vi utvilsomt i det faktum at moderne mennesker både er arbeidstakere og forbrukere i et marked. Som forbrukere krever vi både bedre offentlige tjenester, billigst mulig forbruksvarer og lavest mulig skatt. Som arbeidstakere krever vi trygge jobber med høyest mulig lønn. Men dette går ikke uten videre i hop. Det dreier seg om besværlige interessemotsetninger som gjør fagbevegelsen ganske handlingslammet, både nasjonalt og internasjonalt. Gevinsten tar kapitaleierne i form av høyere profitt.

Slik er vi som kravstore og velfødde forbrukere på sett og vis blitt vår egen fiende som arbeidstaker. Derfor har fagbevegelsen sterke odds mot seg.

Artikkeltags