(Aura Avis): Statistikken sier at minst én av tre nordmenn får minst én kreftdiagnose før fylte 75 år. Likevel skal det litt uflaks til for å få to runder med kreft innen du er 49. Uflaks er imidlertid noe Roger Husby er godt kjent med.

– Jeg har hatt maks uflaks, men det har jeg alltid hatt, sier han rolig og høster et bekreftende nikk fra kompisen Roger Furu.

Roger Husby er en rolig fyr, ikke en som liker å ha fokus på seg selv. Men nå gjør han et unntak. For det er mye som står på spill. Alt står på spill, faktisk. Den siste runden med kreft lar seg ikke knekke av cellegift, og nå er gode råd dyre. Derfor har kompisen Roger Furu opprettet en spleis. Målet er å kunne sende Roger til Tyskland, der en mer eksperimentell behandling kanskje kan hjelpe. Rogers fastlege har anbefalt behandlingsstedet og er i full gang med å oversette epikrisene hans. Som med all annen kreftbehandling, er det ingen garantier, men behandlingen i Tyskland tilbyr et håp som det norske helsevesenet ikke kan gi ham.

Men før vi forteller mer om spleisen, la oss ta et skritt tilbake og ta det hele kronologisk.

Startet med greie prognoser

Høsten 2018 kjente Roger at han ikke var helt i form. Magen fungerte ikke helt som den skulle, men som den sindige nordmannen han er, ventet han kanskje litt lenge før han gikk til legen. Til slutt hadde han imidlertid store smerter i mellomgulvet, og legen var redd det kunne være hjertet, så det bar på sykehuset. Der ble det fort fastslått at det ikke var hjertet det var noe galt med, men en av blodprøvene viste at noe annet var galt.

– Jeg ble forsikret om at det ikke var hjertet, men at de skulle finne ut hva det var, forteller Roger.

Dermed ble Roger undersøkt etter alle kunstens regler. Hele systemet ble saumfart, til man fant synderen i tykktarmen. 1. november 2018 ble Roger diagnostisert med tykktarmskreft. 13. november lå han på operasjonsbordet.

– Jeg fikk greie prognoser, tykktarmskreft er ikke den verste kreftsorten, selv om legene ved St. Olavs i ettertid har sagt at det er i alle fall ti år siden de sluttet å gjøre slike operasjoner som den jeg fikk, smiler han.

Roger ble nemlig skåret opp til gagns og gikk igjennom en omfattende operasjon, som kunne vært gjort enklere med kikkhulloperasjon. Den store operasjonen til tross, gikk Roger også på cellegifttabletter fram til juli 2019. Man ville jo være sikker på at man ble kvitt hver siste kreftcelle.

Orker ikke snakke om sykdommen

Cellegiften tålte han godt, og kroppen responderte som den skulle på behandlingen. Selv om håret falt av, følte han seg ok. En kreftdiagnose er imidlertid en belastning å leve med. Tankene som kommer veltende når du hører ordet kreft, er ikke av den lyse og lette sorten.

– Da jeg fikk høre det, tenkte jeg shit! Men jeg prøvde å ikke tenke på det, prøvde å skyve det bort. Jeg ville ikke snakke om det og måtte gi beskjed om det til kompisene mine.

For Roger vil ikke snakke om sykdommen overalt hvor han kommer. Det vil han fortsatt ikke. Som mange andre som lever med en tøff diagnose, kjenner Roger på at han vil fortsette å være Roger, ikke sykdommen. Og når han er ute blant folk, trenger han en pause fra sykdommen. Det kan nemlig være like vanskelig å takle medfølelse og bekymring som selve sykdommen. Både omtanke og bekymring, kan føles som en belastning, hvor godt det enn er ment.

I juli 2019 ble Roger imidlertid friskmeldt. Og kunne feire hjertelig.

– Jeg tok meg en fest, ja, smiler han lunt.

Treg kreft er dårlig nytt

Gleden skulle imidlertid bli kortvarig. Bare ti måneder etter at han ble friskmeldt, kom telefonen han ikke ville ha. Roger var hos en arbeidskamerat da fastlegen hans ringte.

– Hun sa at jeg hadde fått kreft igjen, sier han enkelt.

En av de regelmessige testene i etterkant av behandlingen viste at kreften var tilbake, og nå hadde styggheten mutert.

– De har sikkert ikke fått med seg alt, da. Og nå har tarmkreften spredd seg til lymfene og tett inntil hovedpulsåra.

Svulsten ligger så tett inntil hovedpulsåra at verken private eller offentlige leger tør å ta biopsi av den en gang. Ironisk nok, er det at Rogers kreftform regnes som en treg kreft, dårlig nytt for ham.

– Hadde det vært den aggressive formen, hadde de hatt medisiner som tar den, men den trege har de ingen behandling for.

Så du har hatt maks uflaks igjen?

– Ja, det har jeg alltid hatt.

Roger smiler svakt, og det er umulig å ikke la seg gripe. Det er ingenting som tyder på at mannen foran oss er noe annet enn en frisk og sterk 49-åring, for sykdommen som raser inne i kroppen vises ikke utenpå. Og etter at han sluttet på cellegift er også håret vokst tilbake.

– Det er godt å slippe å fryse, da, smiler Roger.

Men selv om han har reagert ganske godt på cellegiften, hadde ikke giften noe å stille opp med mot den muterte kreften. Cellegiftbehandlingen for kreftrunde nummer to ble avbrutt i oktober. At det er tøft for kroppen å bli pumpet full av gift, er imidlertid noe han har fått kjenne på.

– Det verste var at to døgn etter cellegiftbehandlingen, skal man ta en sprøyte som skal booste immunforsvaret. Etter hvert har jeg lært at man må sitte helt i ro etter å ha tatt den. Men den første gangen jeg tok den, visste jeg ikke det, så jeg var alene og satte i gang med noe husarbeid. Plutselig kjente at jeg fikk et skikkelig blodtrykksfall og rakk akkurat å ringe mora mi og si «Nå besvimer jeg» før jeg klasket i bakken. Stakkars mor var på Øra og har nok aldri kjørt så fort til Ålvundeidet før.

Siste sjanse i Tyskland

Som om det ikke er nok å leve med en alvorlig kreftdiagnose, fikk Roger en ny kurvball, da galleblæra sprakk i november.

– Plutselig var jeg gul over hele kroppen.

Nå venter altså en operasjon på galleblæra, men først må den få tid til å helbrede seg selv litt. Muligens får han også delta i en kreftstudie ved Radiumhospitalet i Oslo. Men dersom denne ikke skjer, er det ikke mer det norske helsevesenet kan tilby ham.

Det høres så enkelt ut: «Det er ikke mer vi kan gjøre.» Ordene er enkle og klare, ikke noe å diskutere. Men kampen for å leve, ligger dypt i fundamentet på ethvert menneske. Og Roger kjenner at han vil leve. At han har mye ugjort. Og derfor har han vendt blikket mot utlandet og Tyskland. Der tilbys mye som ikke finnes i det norske helsevesenet. Og der tilbys behandling for Rogers kreftform, en behandling som anses for dyr i Norge. Derfor har også Rogers kompis, Roger Furu, kastet seg rundt og opprettet en spleis. For det koster å få hjelp i utlandet, men Rogers venner og familie mobiliserer så godt de kan. Så langt er det kommet inn i underkant av 100.000 gjennom spleis og overføringer til konto. Målet er 500.000.

Det er en anerkjent klinikk han er i kontakt med i Tyskland, og fastlegen hans har hjulpet med både kontakt og oversettelse av epikriser. Engasjementet rundt spleisen, er også godt å ta med seg. Ikke bare fordi det gjør det mulig å søke denne behandlingen, men også fordi folk engasjerer seg. Kompis Roger og datteren Helene har for eksempel tenkt å leie seg ut som julenisser på julaften til inntekt for spleisen.

– Vi leier oss ut som julenisser og målet er å få inn 5000 kroner. Alle pengene går rett til spleisen, lover Roger Furu, som håper mange har behov for et besøk fra nissen og hans hjelper til jul.

– Innsamlingen er et bra initiativ. Denne behandlingen koster en god del penger, har jeg forstått, og jeg har jo ikke noen seddelpresse i kjelleren akkurat, sier hovedpersonen selv.

Så blir han litt stillere og får et alvorlig drag over ansiktet.

– Det er synd at en ikke får det dekket av staten, når det norske helsevesenet ikke har noen behandling å tilby.

For det gjør noe med hodet å få høre at denne behandlingen ikke tilbys fordi den er for dyr. At verdens rikeste land ikke tar seg råd til å redde eller forlenge et liv. For Roger har, som alle andre, et sterkt ønske om å leve.

– Jeg ønsker naturligvis å bli frisk, og drømmer om et julemirakel, at flaksen min skal snu. Jeg har fortsatt mye ugjort.

Ikke minst har han en datter på 18 år, som han håper å få følge i mange år framover. Og alt annet blir uviktig når livet står på spill.

Ønsker du å bidra? Her finner du spleisen.