Det var med stor interesse jeg ga meg i kast med Aage G. Sivertsens siste bok om Rinnanbanden som kom ut i høst på Kagge Forlag. Rinnanbanden var spennende og uhyggevekkende allerede på 50-tallet for en ungdom som vokste opp da. Flere bøker er utgitt senere, også ei til av Aage Sivertsen i 1995. Forfatteren har med si nye bok med nye vektlegginger, lyktes med å få forlaget med på ei storsatsing og en markedsføringsstrategi som er få bøker forunt. Så har de denne gang med seg en forfatter som kan langt mer enn å skrive. Han er nå ute på ei imponerende bokferd langs kysten som få, om noen, kan mestre. Forlag og forfatter har gått inn i en fruktbar symbiose.

Jeg ga selv ut boka «Tretti historier rundt en krig - Sigurd og Diddi Vandvik- med nyper som kamuflasje» i fjor (eget forlag). Den ble lansert i hjembyen min med to arrangement i oktober, et i bystyresalen og et på Kulturfabrikken. Den siste som bokbad med redaktør Charles Williamsen i ksu247. Hør podcast https://you.tube/GOBLNRbRJwo

Mens Sivertsen har tatt et dypdykk inn i Rinnanbandens historie og brukt år på å lete opp flere informanter og nye vinklinger, var mine ambisjoner og forutsetninger mye mer beskjedne. Jeg brukte under ett år på mitt prosjekt, men kunne og skulle gjerne ha brukt mye mer. Greier vel ikke helt å slippe tak i det fordi det er mye mer å finne.

Fant ikke svar

Boka mi, har som tittelen antyder, mange historier. En av de knytter seg direkte til Rinnanbanden til et likvideringsoppdrag av Ivar Grande. Flere historier er sannsynliggjort, noen bevist. Nye fakta og opplysninger er kommet til krigshistorien på Nordmøre.

Jeg var derfor spesielt spent på om Sivertsens bok kunne gi flere svar, tilføre flere brikker i noen av de puslespillene som jeg sammen med mange gode informanter hadde funnet frem for å vite mer om motstandsarbeidet. Blant dem:

o Hvorfor fikk Rinnanbanden utrettet så lite i Kristiansund og på Nordmøre tross i flere forsøk? Og, hva var motstandsledelsens suksessfaktorer? Med to fra byen i Rinnanbanden er det enda merkeligere.

o Hvordan kunne nr 2 i distriktsledelsen i Siv-org, Sigurd Vandvik, også arbeide for XU, Mil- og og bistå motstandsgrupper? «Det skulle vært umulig å arbeide i flere grupper», sa flere.

o Hvordan kunne en fredelig mann som pasifisten og redaktøren Sigurd Vandvik bli bedt om og si ja til å prøve å likvidere Ivar Grande i Rinnanbanden?

o Hvordan kunne Vandvik som sto som nr 2 på Gestapos dødslister både på Nordmøre og på Sunnmøre gå klar så lenge, som han gjorde, inntil han måtte flykte til Lyngstadås på Eide helt på slutten av krigen?

o Vandvik kunne ikke være aktiv i byen så utsatt som han var. Hvor mye og hvor var han på farten på Nordmøre som kurer med legal næringsvirksomhet som kamuflasje?

Aage Sivertsen omtaler to kristiansundere som var med i Rinnanbanden i boka si, Oswald Lyngstad og Rolf Sevaldsen. Dessverre fant jeg ikke noe som ga svar på mine spørsmål. Kan hende har Sivertsen spart på en del stoff til et seinere prosjekt? Og kanskje vil han dvele ved heltene neste gang når han borrer inn i Norges krigshistorie?

Hva fant jeg?

I arbeidet mitt som startet med mine egne foreldres krigsinnsats, oppdaget jeg stor offervilje, store nervepåkjenninger, mange helter, mye dramatikk og et ubegripelig stort vågemot.

Det ble sagt om mange av motstandsfolkene at de brant så sterkt for å kjempe for landet og mot nazistene at de hadde «dødsforakt.»

Jeg opplevde i mitt avgrensede arbeid mange skjulte helter:

Ei av historiene mine, om Sigurd Vandviks flukt til Lyngstadås på Eide, hadde involvert minst to familier som risikerte livet for å skjule han.

Mattransporten fra Kristiansund til jøssinger og gutta på skauen på Østlandet langt flere. Sigurd Vandvik og bror hans Eirik hadde fått organisert ei skipslast med sild og skarv om bord i et tysk troppetransportskip med soldater væpnet til tennene for å frakte ammunisjon. Far og min onkel Eirik var organisatorer i hver sin ende av frakten.

Mange må ha risikert mye for å skaffe frem og levere ut maten. Faren for å bli avslørt må ha vært en enorm nervepåkjenning for de involverte.

Kostet mye

Mange gjorde bevisste valg mot nazismen som kostet dem mye både før, under og etter krigen. Mange hadde en rakrygget holdning allerede fra unge år.

Trygve Bratteli som kom til Kristiansund 1. november 1940, ble arrestert 1. juni 1942 i Kristiansund og sendt via Grini til tyske konsentrasjonsleirer til han ble funnet avmagret på en likhaug, 47 kilo.

Redaktøren i Tidens Krav, Sigurd Vandvik, som hadde klare standpunkt mot nazismen, var også AP-politiker og lagrettemedlem som var med å dømme nazistene. Rollene som redaktør, politiker, motstandsmann og lagrettemann gjorde han til en av de meste forhatte i Kristiansund etter krigen. Han skriver i 1960 om bitterhet og trusler som han opplevde fra rettsoppgjøret og helt frem til 1960 fra sårede etterkommere. Redaktørene i A-pressen landet rundt hadde klare antinazistiske holdninger og i stedet for å tilpasse seg nazistene, som mange borgerlige aviser gjorde, valgte A-pressen å stenge, med store konsekvenser også for avisenes økonomi. De mange borgerlige avisene som valgte å fortsette, overtok leserne og inntektene som ga TK store utfordringer om å gjenvinne leserne etter krigen.

AUF i front

AUF, som ble stiftet i 1927, var kunnskapssøkende og så tidlig truslene som nazismen sto for. Ifølge Bratteli-biograf Roy Jacobsen «skal AUF faktisk ved enkelte anledninger komme til å overgå sitt moderlige opphav hva gjelder politisk teft, kløkt og ansvarlighet, ikke minst i utenriks- og sikkerhetspolitikken…» De tok, før mange voksne politikere, tidlig bevisste valg.

Alt fra 17-18-årsalderen fikk mange unge et glødende engasjement slik Trygve Bratteli, Sigurd Vandvik og mange flere gjorde. De reiste rundt om i landet og agiterte mot de nye truslene for land og folk. Og startet AUF-lag og partilag.

Brattelis sterke engasjement fra 1927 da han var med å stifte AUF, frem til han ble arrestert i Kristiansund i 1942 og slapp ut av tysk fangenskap i 1945, er viden kjent.

Vandvik valgte vekk teologien for å engasjere seg i tiden han levde i som journalist, politiker og motstandsmann. Hans innsats har til nå gått mer under radaren.

1. mai 1933 ledet han som formann i Haugesund AUF, 26 år ung, den første demonstrasjonen mot Hitler-makten og hakekorsflagget i landet. Det var da Hitler prøvde å stjele 1. maidagen fra Arbeiderbevegelsen som Arbeidernes Internasjonale Kampdag. Utenfor det tyske konsulatet var hakekorsflagget heist. Over hundre AUF-ere marsjerte gjennom hovedgata ned til det tyske konsulatet der de rev ned og brant hakekorsflagget. Det ble fordømt av høyreavisa Haugesund Dagblad på lederplass.

Nyper som kamuflasje

Det er også andre historier som jeg har arbeidet med i boka mi som hadde fortjent mer kunnskap:

Min far, Sigurd Vandvik brukte nypevirksomheten som dekke i sin kurervirksomhet. Hva bragte han med seg av info og hva var kontaktlinjene på Nordmøre? Hvem bodde han hos siden han ikke bodde hjemme? Nypeaktiviteten som ifølge tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Rolf Øvrum, var et «fantastisk skalkeskjul for illegalt arbeid, genialt for kommunikasjon og kontakt», var omfattende også i Rogaland, trolig gikk den også videre ut. Feks til broren, Eirik, og hans kontaktnett i Oslo.

Ikke minst skulle jeg likt at mer kom frem om hvilken rolle Trygve Bratteli hadde i motstandsarbeidet i Kristiansund? Selv om to Bratteli-biografer (Gidske Anderson og Roj Jacobsen) ikke fant noen spor, vet vi nå at han var med også i Kristiansund. Når kom han med? Hva var rollene hans og hvem var kontaktene hans?

En bragd

Motstandsbevegelsen på Nordmøre holdt kortene sine tett til brystet og skaffet seg verdifulle opplysninger om Rinnanbanden og kollaboratører på effektivt vis, før de fikk gjort skade. Bak dette ligger det en stor bragd. Tenker jeg.

Les også

Kristiansunder med bok om Rinnan: – Han var sjarmerende