Flammende og stilfullt fra start til slutt

Brannen på Øra: Revyen tar oss med på flere av de store hendelsene fra tida da Hans Hyldbakk levde, for eksempel brannen på Surnadalsøra i mars 1938.

Brannen på Øra: Revyen tar oss med på flere av de store hendelsene fra tida da Hans Hyldbakk levde, for eksempel brannen på Surnadalsøra i mars 1938.

Artikkelen er over 4 år gammel

Sjelden har forventningene til en revy vært så høye. De klarte surnadalsrussen å innfri med en knakende god revy.

DEL

Torsdag var det premiere på revyen «Våvvinn tå rette vefta». Tidens Krav var på generalprøven tidligere på dagen.

Og vi gikk smilende og godt fornøyd ut av Storstuå. Russen innfridde egne og andres forventninger, som var skyhøye etter forhåndsomtaler man sjelden leser i lokalpressen.

Nå skal det sies at ungdommen nå til dags har mye flott teknologi å hjelpe seg med, både med lys, lys, film og det som mer komplisert er. Det er likevel ikke nok for å lage en god revy. Det må være innhold med mening og framføring med troverdighet før det blir bra.

Surnadalsrussen 2015 tar de fleste virkemiddel i bruk, uten at det blir for mye av det gode. Regien er gjennomført stram og sørger for å lede oss effektivt gjennom revyen.

Revyen skulle bli annerledes enn de foregående, ble det sagt på forhånd. Vel, det ble den kanskje. Men «Våvvinn tå rette vefta» hadde de aller fleste tradisjonelle innslag også; lærersketsjen, de gamle på gammelhjemmet og naturligvis innslag hentet fra det lokale nyhetsbildet.

Mest annerledes ble revyen for de mange glimrende sangene, samt den godt gjennom­førte historien om de to ele­vene som skal skrive særemne om Hans Hyldbakk, Kleivakongen som vi ble litt bedre kjent med i løpet av forestillingen. Aller først skal solistene til­deles den ære de fortjener. De kom utpå scenen en etter en og framførte de nydeligste sanger; Lone Lorgen, Lone Guttormsen, Ann Iren Brøttemsmo, Eline Lillegård, Mali Sæther Gjengstø, Martha Kvendset, Lena Kvande, Martin Berdal, Fride Thorsdatter Vaagland og Jostein Lilleløkken.

Det startet allerede med første sangen: «Våvvinn tå rette vefta», en sang som Gøran Bolme har komponert og russen selv har skrevet tekst til. Sangen er en av flere som er med på CD-en som selges i forbindelse med revyen.

Enda flottere ble det da Eline Lillegård og Ann Iren Brøttemsmo kom på scenen til en herlig duett. Slik kunne vi ha fortsatt helt ut til slutten, der Lone Lorgens framføring av «Reprise» som var tonesatt av Sigrid Vetleseter Bøe, rett og slett ble kjempevakker. De levende bildene av Kleivakongen i bakgrunnen, satte oss i det nostalgiske, ja nesten sentimentale hjørnet, og vi kjente enda en gang at det er godt å varra surndaling.

Med musikerne Brage Kr. Einum, Oddbjørn Sponås, Sondre Skogseth og Trym Skogseth, var også bandet av de beste i denne sammenhengen.

Vi kan vinkle denne suksessen på to måter; enten at årets russekull er usedvanlig mye flinkere enn sine forgjengere, eller at årets russ har hatt usedvanlig flinke medhjelpere med Silje Ranes, Sigrid V. Bøe, Gøran Bolme og Frank Spoon Botten.

Svaret er sikkert en blanding, vi kan i alle fall konstatere at det aller meste med revyen satt som et skudd.

Når man begynner å dra på årene, er det ikke alltid at alle poeng oppfattes. «Hund på Skei» og «Oppskyting» kan nevnes som innslag som i så måte ga undertegnede lite.

Artikkeltags