Debatten om avfallsdeponi på Raudsand er blitt en årelang føljetong. Følelser har i enkelte tilfeller vunnet over saklighet. Slikt fører ofte til at kampen hardner til.

Men det er ett element som ikke må glemmes. Denne debatten er på en måte fremtid mot fortid. Det finnes ingen sikre fakta om fremtiden, men desto flere fra fortiden. Det er liten tvil om at dersom motstandere av deponi ser bakover, så har de masse argumenter i arkivet sitt. Tingvollfjorden/Sunndalsfjorden har lenge vært en av våre mest forurensede fjorder, og advarsler om å hente mat fra fjorden har vært gitt. Luktproblemer og forurensing både til lands, i luften og til vanns har også oppstått i nyere tid. Hydro Aluminium innerst i fjorden har investert mye i rensing av utslipp. All ære til dem!

Løfter om opprydding ved Raudsand har også vært gitt, men fortsatt finnes giftig uorganisk avfall nedgravd i deponiene opp mot fjellet, liggende i gruvesjaktene og liggende åpent på fjordbunnen. Nylig krevde fylkesutvalget at opprydning settes i gang i gruvene på Raudsand. Det blir spennende å se om dette følges opp. Området på Raudsand kan i dag utvilsomt kalles en «dumpingplass» uten at en kan beskyldes for å fare med løgn.

Ovenstående er noen kalde fakta fra fortiden og kan ikke benektes av noen, heller ikke av tilhengerne av deponi. Mot disse fakta fra fortiden, står tilhengernes argumenter om fremtiden på Raudsand. Argumenter inkluderer blant annet. løfter om mange, godt betalte arbeidsplasser. Som det er manko på i utkantene. Ja, det er planer om både en nasjonal og internasjonal dumpingplass. Det siste halve året har det vært hyppige anløp av skip fra Wales med aluminiumsavfall til bedriften Real Alloy, som holder til på det tidligere gruveområdet på Raudsand. De utvinner aluminium av dette som så skipes ut igjen. Avfallet av dette igjen graves ned i deponiene opp mot fjellet. Når bedriften i Wales kan velge mellom å skipe lasten til en gjenvinningsbedrift i for eksempel i Spania eller å skipe det til Raudsand for utvinning og deponering med dertil avsig ut i fjorden.; hva velger de da? Det mest bærekraftige? Nei, det billigste.

Det er liten tvil om at det ligger mye penger i dette. Veldig mye penger. Pr. i dag er det gratis å deponere (grave ned), mens gjenvinning koster en hel del. La meg ta et konkret eksempel: Ifølge Aftenposten kaster vi i Norge 150.000 tonn gipsrester hvert år. Ei bedrift på Holmestrand som driver med gjenvinning av gipsavfall, sliter med lønnsomheten. De fleste kaster restene på søppelplassen, og så blir det gravd ned. Trenger det å være slik i 2022?

Tilbake til Raudsand. Ser en på fortiden, er det ikke rart at det finnes betydelig motstand mot flere deponi med nedgravd giftig avfall. Særlig så lenge det ikke ryddes opp og avvik i den daglige driften blir påvist ved uanmeldte besøk fra myndighetene. Følger bedriften forskriftene for gode arbeidsforhold og har de lav toleranse for forurensing i det daglige arbeidet? For å ivareta både arbeiderne sine og naturen/miljøet? Kaller bedriften seg ei gjenvinningsdrift? I så fall, kan den det når avfallet blir gravd ned etterpå? Dette er noen få spørsmål jeg håper bedriften kan svare på.

Miljødirektoratet avdekket nylig både på Raudsand og Rød flere avvik og truet med bot hvis ikke forholdene ble utbedret. Nå velger likevel myndighetene å kjøre på med tilgivelse. Hvem taper på det? Jo, den svakeste parten selvfølgelig. Miljødirektoratet skal jo ivareta naturen og miljøet. Men det oppleves ikke slik i dette tilfellet.

Det er opp til oss. Deg og meg, her og nå. Naturen skriker etter rettferdighet. Flere og flere kjemper for folk og natur, i stedet må vi kjempe mot de grådige som kun er ute etter profitt. Og politikere, skam dere! Har dere glemt at dere er valgt av folket?