Gå til sidens hovedinnhold

Quo vadis, Aure kommune?

Olav Eines

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ja, hvor går egentlig Aure kommune? For tiden står kommunen overfor flere utfordringer og veivalg. Det være seg region-/fylkestilhørighet, nedgang i folketall (som mer eller mindre er en felles utfordring for distrikts-Norge), og sist, eller rettere sagt først: Å få orden på kommuneøkonomien igjen. Og det er nødvendig siden kommunen er kommet i en situasjon der utgiftene er større og øker mer enn driftsinntektene. I så henseende kan det så langt dessverre se ut som politikerne vegrer seg for å ta tak i utfordringene, og som strutsen stikker hodet i sanda og håper det går over. Dette fører til at utfordringene bare eskalerer, og vil dukke opp med enda større tyngde ved neste korsvei. På en måte kan en forstå at det er ubehagelig å bli tvunget til å prioritere og kutte i kommunale velferdstjenester. Det er jo ikke akkurat det en politiker går til valg på. Men, likevel er det å ta ubehagelige avgjørelser også en del av jobben en folkevalgt er valgt til å gjøre.

Gode inntekter

Aure kommune har siden kommunesammenslåingen i 2006 hatt inntekter godt over landsgjennomsnittet regnet etter inntekt pr innbygger. Dette har ført til at Aure har blitt sett på som en økonomisk robust kommune, og har bl.a. satt kommunen i stand til å gjennomføre mange store investeringsprosjekt de senere år. Men, en har lenge vært klar over at etter «de sju fete år» kommer «de sju magre». Dette har sammenheng med at viktige inntekter, som bl.a. inndelingstilskuddet fra staten etter kommunesammenslåingen, trappes ned til null (er nå ca 25 mill kroner). Samtidig bidrar lønns- og prisstigning til å øke utgiftene til å opprettholde nødvendig drift, og ikke minst øker kapitalutgiftene som følge av store låneopptak slik at det går ut over rammene til drift og tjenesteyting. Den forhåndsvarslede renteoppgangen må en også ha i mente.

Pga. misforholdet mellom kraftig reduserte inntekter, og på den annen side løpende driftsutgifter og kapitalkostnader, sto Aure kommune ved siste budsjettbehandling overfor utfordringer i mangemillionersklassen for å få budsjett og økonomiplan for årene 2021-2024 i balanse. Rådmannen og hans medarbeidere kjørte som vanlig de siste årene en prosess for å se hvor det kunne være mulig å spare penger, med en målsetting om å holde basistjenestene på et lovlig nivå. Samtidig måtte en være forberedt på at det til og med kunne bli nødvendig å justere tjenester til et lavere nivå, og/eller flyttes geografisk.

Har snudd steiner

I tillegg har Aure kommune, foruten å bruke ostehøvelmetoden gjennom flere år, gjennomført prosesser for å snu steiner med tanke på å finne muligheter for budsjettkutt. Også ekstern kompetanse har vært leid inn for å bistå, for slik å se på virksomheten med utenforstående øyne (Telemarkforskning). Til dels omfattende kutt er også gjennomført, noe som har ført til at situasjonen på flere områder oppleves som en er kommet til et nivå der det er marginalt hva som fortsatt kan kuttes uten at det går ut over de lovpålagte tjenestene. På noen områder drives imidlertid den sammenslåtte kommunen fortsatt som to kommuner, noe det ser ut som det er vanskelig å gjøre noe med.

Som med folks privatøkonomi kan heller ikke en kommune bruke mer penger enn den har. Derfor ble rådmannen nødt til å legge fram et budsjettforslag til kommunestyret som innebar store kutt og effektiviseringstiltak for mellom 11- 15 mill kroner hvert år i økonomiplan-perioden. I dette lå det endring av tjenestesteder, kutt i og nedlegging av tjenester, inklusive fjerning av inntil 10 årsverk. De foreslåtte kuttene var imidlertid ikke nok til å komme i mål med et budsjett i balanse, derfor ble også inntektspotensialet foreslått utnyttet ved å innføre eiendomsskatt på boliger og fritidseiendommer. Mao. en form for dugnad hvor også innbyggerne ble pålagt å delta direkte.

Ikke i balanse

Selv med de omfattende kuttforslag, og forslaget om å innføre eiendomsskatt, klarte ikke rådmannen og administrasjonen å komme i mål med et budsjett i driftsmessig balanse de første årene i planperioden. Slike store omstillinger tar tid, og de manglende millioner vart derfor i en overgangsperiode foreslått dekt ved bruk av oppsparte fondsmidler. Dette er en løsning en kommune normalt kan bruke for å komme seg gjennom en kortvarig krise, og for å få tid på seg til å finne gode bærekraftige og fremtidsrettede løsninger når utfordringene er av mer varig karakter, slik Aure kommune nå opplever. Da selvsagt under forutsetning av at kommunen har lagt seg opp buffer-penger på bok.

Flere av rådmannens kuttforslag ble nok av berørte innbyggere og folkevalgte oppfattet som både dramatiske og uspiselige. For å unngå å ta tak i de mest ubehagelige utfordringene valgte kommunestyret i stedet å «løse» problemet ved å ta inn i budsjettet igjen flere av kuttforslagene. Dette førte til at bunnlinjen kom ut med et negativt driftsresultat (underskudd) på mellom 5 – 9 mill kroner de enkelte år i økonomiplanperioden. Dvs. fortsatt et langt stykke fra å være i driftsmessig balanse. Men, så lenge en har sparepenger på bok, valgte kommunestyret den enkle og kortsiktige løsningen å dekke de årlige underskuddene med økt bruk av fondsreservene, til sammen nesten 20 mill kroner i økonomiplanperioden.

Reddet av gong-gongen

Imidlertid kunne flere puste lettet ut, reddet av gong-gongen denne gangen også. Dessverre er nok dette et godt eksempel på den kortsiktige «pisse i buksa-effekten». De store utfordringene er ikke løst, og politikerne sparker atter en gang ballen over til rådmann og administrasjonen. Men, etter mange år og runder med budsjettkutt har nok ikke administrasjonen så mange andre gode forslag å komme med, uten at det går på tjenestesteder, kvalitet og kvantitet løs. Mao, den samme kaninen vil nok fortsatt blir trukket opp av hatten, og det holder nok neppe med en kanin heller.

Ved å skyve utfordringene foran seg slik kommunestyret nå legger opp til i økonomiplana, betyr det at kommunens fondsreserver til slutt tømmes, og kommunestyret kjører seg selv og kommunen opp i et hjørne. Den måten kommunestyret har valgt kan imidlertid ha gitt innbyggerne inntrykk av at «faren» er over. Det er derfor usikkert om innbyggerne, og kanskje heller ikke noen av våre folkevalgte, egentlig forstår hvor utfordrende situasjonen er.

I media ser en at det er flere kommuner i distriktet vårt som sliter med å få kontroll på økonomien sin. Forskjellen fra Aure ser ut til å være at politikerne der allerede tidlig på året setter i gang prosesser for å ta grep og styring på økonomien. Budsjett- og økonomistyring er den viktigste saken i året for en folkevalgt.

Velkomstpakke

Siden det er innbyggernes penger kommunestyret er valgt til å forvalte og yte tjenester for, er det naturlig at innbyggerne følger med, spesielt når en føler seg personlig berørt av de vedtak som gjøres. Et eksempel på pengebruk hvor hensikten bak forslaget sikkert er god, men hvor det absolutt kan stilles spørsmål ved det valgte middelet, finner vi ved siste budsjettbehandling like før jul. Her ble det på grunnlag av et benkeforslag vedtatt å sette av 0,5 mill kroner hvert år de neste fire årene, dvs. til sammen 4 mill kroner finansiert ved bruk av fond, til et tiltak som fikk navnet ”Velkomstpakke til nye innbyggere”. Nesten så en kunne tro det var julenissen som hadde dukket opp på kommunestyrets julemøte. Spesielt når situasjonen er at kommunen går i underskudd, må det kunne stilles spørsmål om hvor smart slik bruk av innbyggernes penger er. Rent bortsett fra at det selvsagt vil være trivelig å få besøk av ordføreren med velkomstpakke, er det ikke godtgjort at det har noen større effekt ut over det (jfr nedenfor). Dersom en absolutt føler trang til å bruke penger en egentlig ikke har til slike tiltak tror jeg personlig at effekten kunne vært bedre ved for eksempel å starte opp ungdomsklubb igjen, slik det også går fram av budsjettdokumentene at ungdommen ønsker seg.

Sliter med folketallet

Det er en kjent sak at de fleste distriktskommuner sliter med å opprettholde innbyggertallet, urbaniseringen fortsetter og fraflyttingen kan neppe stanses. Utfordringen er å legge til rette for at de som vil skal kunne leve det gode liv på bygda, arbeide er grunnleggende, men gjerne ikke nok. Mange kommuner legger ned både mye penger og arbeide for å gjøre det attraktivt å bo og jobbe i distrikta for fastboende, besøkende og næringsliv. Å huske og ta godt vare på de innbyggerne en har er i den forbindelse viktig. For å bistå kommunene som er i en slik situasjon har Kommunal- og moderniseringsdepartementet opprettet et ”Kompetansesenter for distriktsutbygging”, med hovedkontor i Steinkjer. De formidler og tilbyr kommunene gratis faglig hjelp og kompetanse, bygget på kunnskap, erfaringer og forskning på lokal utvikling. Dersom Aure kommune – i den situasjonen den nå er kommet i – først skal bruke penger til slike tiltak som for eksempel en Velkomstpakke, hadde det vært betryggende om en først søkte veiledning hos Kompetansesentret for å sikre at tiltak målrettes. Ellers er jeg redd for at dette tiltaket kommer i samme kategori som da kommunestyret for noen år siden fant ut at de skulle gi 100.000 kroner til ungdom som kjøpte eller bygde hus i kommunen. Sikkert like hyggelig å få en slik pengesum som en velkostpakke, men en undersøkelse Møreforskning gjorde viste at tilskuddet ikke hadde noen vesentlig betydning for å slå seg ned i Aure. De 6,75 mill kroner som ble brukt her kunne en for eksempel fått flere meter gangvei og veilys for ……

Avslappet forhold

Når jeg først er i gang. Det kan vel også stilles spørsmål ved måten Aure kommune bygger ut og finansierer utbyggings-/næringsområder på. Jeg tenker her på prinsippet om at utbygger, enten det er i privat eller offentlig regi, skal kunne få dekt inn utbyggingskostnadene sine gjennom refusjon/anleggsbidrag (eller innbakt i tomtepris) fra etablerer/tomtekjøper. Dette er vel tom. nedfelt i lovverket, og bygger også på prinsippet om likebehandling av innbyggerne/-næringslivet, og for å unngå forfordeling og/eller offentlig subsidiering. Dette prinsippet ser det ut som Aure kommune de senere år har hatt et avslappet forhold til, noe som nok har kostet skattebetalerne noen millioner.

Synes for øvrig det også er betimelig å stille spørsmål i forbindelse med Aure og Heim (Hemne) kommuner sitt samarbeide om kjøp av næringsområdet Taftøyan for 12 mill kroner i 2016. Dette har vært et potensielt næringsareal kommunene fra helt tilbake på 1990-tallet hadde opsjonsavtale med grunneier(e) på, dvs. avtale om eventuelt kjøp dersom det dukket opp interesserte etablerere. Flere aktuelle bruksformål har gjennom åra vært vurdert, konkrete interessenter har også vært inne i bildet, uten at det så langt har blitt noe av. Så vidt en vet har ikke situasjonen endret seg etter at kommunene gikk til det skritt å kjøpe arealet heller. Så langt er det vel bare bærplukking og hjortejakt som området kan brukes til.

Som en forstår må våre folkevalgte være forberedt på å stå opp og ta mange vanskelige beslutninger framover. Beslutninger som vil berøre både innbyggere og de ansatte som i det daglige skal yte tjenester til innbyggerne. For å kunne snu skuta er det på tide at noe gjøres, oppgaven blir ikke mindre av at det allerede har gått for langt. Politikerne, som over lang tid har vært flinke til å bruke penger og bidratt til den vanskelige situasjonen, må nå først som sist starte på veien mot å finne langsiktige, bærekraftige løsninger for å komme i driftsmessig balanse og sikre nødvendig handlingsrom, herunder også ta høyde for at andelen eldre øker i årene fremover.

Kommentarer til denne saken