Gå til sidens hovedinnhold

Påske 2.0 - ikke en innstilling men en omstilling

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Guds fred. Det er palmesøndag 2021 og jeg sitter bakerst i Kirkelandet kirke. Det skulle ha vært palmesøndagsgudstjeneste denne dagen som markerer starten på påskeuka - den stille uka. I år ble den veldig stille. I stedet for gudstjeneste er det åpen kirke. Kantoren tryller på mesterlig vis fram myke påsketoner som bølger frem og tilbake i den store katedralen vår midt i byen. Folk kommer stille inn, tenner et lys, sitter litt ned. Det er på alle måter ei ordentlig stille uke. Alle våre gudstjenester er avlyste. Kun små dåpsgudstjenester er tillatt. I gravferdene må vi begrense antall oppmøtte til 50. Den bratte bakken som statsministeren varslet er her.

Et grunnleggende aspekt ved Kirken er at vi er ikke kirke alene. Når en hel nasjon nå i større og større grad må holde seg inne for å hindre spredningen av koronaviruset, så rammer det Kirken på en spesielt brutal måte. For alt vi gjør i Kirken er basert på at vi samles og deler; deler gleder og sorger, deler skjebner og fellesskap, deler seiere og nederlag, deler brød og vin. Ingenting av dette er mulig i denne helt ekstraordinære situasjonen vi står i. Alle disse strenge restriksjonene rammer spesielt de som allerede er ensomme og som absolutt skulle ha trengt et fellesskap i denne uvirkelige tiden. Derfor er det viktig å fokusere på mulighetene vi har innenfor denne situasjonen til å være Kirke på andre måter.

Påskeuka rommer helheten i de menneskelige følelsene; det er de samme menneskene på palmesøndag som hyller Jesus som konge som på langfredag roper «Korsfest! Korsfest!» Hele det menneskelige dypet fra død til liv uttrykkes i bibeltekstene disse dagene. Kanskje nettopp derfor blir de virkeliggjort i denne tiden. Langfredagskreftene som har rammet så mange under denne sykdommen. Angsten. Skrekken. Døden. Men Kirken stopper aldri ved langfredag. Den haster videre til påskedagen. Oppstandelsen. Livet. Lyset. Helt uvirkelig. Helt ufattelig. Helt utrolig. Men nettopp fordi det handler om tro kan vi håpe. Og samtidig med påska kommer våren - og livet; et tegn på de kreftene som skal seire. Selv når mørket rår lever dette håpet. Vit at vi ber og tenner lys for deg. Du som er redd og engstelig, du som synes det er vanskelig å finne håp og mening, du som strever med sykdom, du som er ensom. Kirka innstiller ikke. Kirka omstiller - til den dagen da alt dette er over og den nye virkeligheten kommer.

«Han sto opp, hans venner fryktet jordens mørke, dødens natt.

Han sto opp da troen sviktet, da de trodde seg forlatt.

Fylt av mismot var vi alle til han delte vin og brød.

Kristus lever, vi skal leve, det er døden som er død!»

(Salme 214 i Norsk Salmebok, v.3)

Kommentarer til denne saken