Nå er vi altså i en situasjon der en visstnok skal åpne opp. Altså at de fleste begrensningene i samfunnet knyttet til pandemien blir fjernet. Allikevel er det protester fra enkelte. Tiltakene er ikke radikale nok. Dette fordi avstandskravet, den såkalte meteren, fortsatt er aktuell i enkelte sammenhenger. Det betyr, slik jeg forstår, at en fortsatt ikke kan danse på et offentlig sted. Og en del serveringssteder er forhindret fra å fylle lokalene til bristepunktet.

Sentrale næringsveier

Når en de siste månedene har fulgt med på TV om koronapandemien, er det lett å få det inntrykket at de sentrale næringsveiene i Norge er diverse fritids- og kulturaktiviteter og restaurantbransjen. Og de argumentene som framføres, ofte med NRK som villig mikrofonstativ, er knyttet til omsetningssvikt og begrensninger.

At pandemien nå ikke lenger representerer noen alvorlig helsefare for de fleste, brukes som begrunnelse for å åpne opp. Hvordan dette slår ut for mennesker med alvorlige helseutfordringer og mennesker som av ulike grunner ikke er vaksinert, blir i svært liten grad kommunisert. Og fortsatt ligger folk på sykehus, og folk får fortsatt intensivbehandling. Og folk dør fortsatt på grunn av koronapandemien.

Selv om jeg sterkt mener folk bør vaksinere seg, så mener jeg ikke en bør slutte å ta hensyn til dem og deres sårbarhet mot sykdom. Et menneskeliv er viktig uansett hva folk måtte ha av meninger eller synspunkter, uansett hvor tullete disse meningene måtte være. Når en åpner alle sluser, hvor skal vi som trenger skjerming, gjemme oss? I praksis har vi vært i isolasjon mer eller mindre sammenhengende i to år, ikke i noen uker eller måneder som for enkelte andre grupper. To år har det tatt.

Siste dansen

Det som undrer meg, er hvor viktig det etter hvert har blitt med skjenkerett og regler for nytelse av alkohol, muligheten til å danse siste dansen til Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» og andre vesentlige aktiviteter. Og, ja da, mange har hatt vanskeligheter med arbeid og sosial isolasjon. Mange har slitt tungt økonomisk. Men samtidig går Norge ganske så bra økonomisk. Mange og omfattende tiltak har også vært igangsatt for å ta brodden av de mest uheldige konsekvensene av pandemitiltakene.

I dag sier spesialistene at den virksomme virusvarianten i dag både er svært smittsom og mindre farlig for de fleste. En generell begrensning av denne i samfunnet er både svært vanskelig og uforholdsmessig. Derfor slipper en nå opp på pandemitiltakene.

Det som undrer meg, er at den lille restbefolkningen som ikke er motstandsdyktige mot det aktuelle viruset, ser ut til å falle ut av samfunnets fokus. Har en overhodet ikke planer eller tiltak for å ivareta disse gruppene? Er det disse gruppene som nå må betale regningen for storsamfunnets valg?