Jeg tilhører generasjonen som fulgte ivrig med programmet Mythbusters (fritt oversatt til «myteknuserne») inntil for noen år tilbake. Kort fortalt handler programmet om diverse populære myter som programlederne tester ut. I dag tenker jeg at jeg skal prøve meg på litt myteknusing selv. Jeg skal nemlig knuse fire populære myter om det å være pårørende.

Hvorfor? Jo, fordi jeg i sommer startet i jobben som veileder ved N.K.S. Veiledningssenter for pårørende Midt-Norge. Vi er et samtaletilbud til pårørende til mennesker med psykiske problemer og rusproblem. Og gjennom denne jobben har jeg kommet i nærkontakt med diverse myter som folk har om pårørende. Både folk som ikke selv står i en pårørende-relasjon, men kanskje aller mest myter som pårørende har om sin egen gruppe.

Myte nummer en – jeg er alene. FEIL!

Du er meget mulig ganske ensom. Men du er ikke alene. De aller, aller fleste av oss, kommer i løpet av livet til å oppleve å være pårørende. Ikke nødvendigvis til noen i nær familie, men til en venn, nabo, kollega eller lignende. Og likevel – mange vil også være pårørende til noen i nær familie.

Veldig mange jeg har snakket med etter at jeg startet hos Veiledningssenteret, har fortalt om sine egne historier som pårørende. Enten de har hatt et barn, en forelder, et søsken, en partner, en barndomsvenn eller en kollega som har hatt psykiske vansker, ruset seg eller vært alvorlig syk. Statistisk sett er psykiske lidelser og rusmisbruk såpass utbredt, at svært, svært mange vil komme borti dette i løpet av livet. Du er altså ikke alene, selv om det ikke nødvendigvis hjelper på ensomheten du kan føle i situasjonen du er i.

Myte nummer to – jeg bør føle skyld og/eller skam. FEIL.

Veldig mange pårørende jeg møter, sliter med disse følelsene. Følelser av å ha vært skyld i psykisk sykdom, eller skyld over å ikke ha oppdaget et rusmisbruk «tids nok». Mennesket er nok laget litt slik, at vi liker å ha kontroll. I alle fall har vi blitt slik i løpet av en lang evolusjon. Og kontroll er fint og behagelig og trygt, men kontroll baner også veien for følelsen av skyld når ting ikke blir som en hadde tenkt.

Skyldfølelse bidrar ofte mer til å bryte ned den den som bærer på den, enn å løse problemet som har oppstått. Det er vanlig at en del pårørende bærer på en skyldfølelse. Det betyr verken at det er konstruktivt, berettiget eller noe en bør gjøre. Det samme gjelder for øvrig skam.

Myte nummer tre – dette er et problem forbeholdt lavere sosiale lag. FEIL.

Psykisk sykdom og rusproblemer finnes i absolutt alle samfunnslag. Det rammer folk med høy utdanning, folk uten utdanning, familier med høy inntekt og familier under fattigdomsgrensa. Vi blir oppsøkt av folk i alle samfunnslag, også av folk med høyere utdanning, stabile jobber og god inntekt.

Myte nummer fire – det er ingen som kan hjelpe meg. FEIL.

Altså. Som pårørende står man nært noen som har et problem med *noe*. Dette noe kan være vanskelig å gjøre noe med. Men det finnes hjelp for deg som er pårørende, lag, foreninger og mennesker som er der for å hjelpe deg til å få en bedre hverdag. Jeg nevner i fleng oss i Veiledningssenteret for pårørende, Ivareta (pårørendeforening for rusproblemer), For Fangers pårørende (for pårørende til fengslede), og mange flere!

Av Anne-Gudrun C. Klæth Lyngsmo, veileder ved N.K.S. Veiledningssenter for pårørende Midt-Norge.