Gå til sidens hovedinnhold

Ordskifte i det offentlige rom

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noe må vi selvsagt tåle, vi som stikker hodet frem, enten det er som folkevalgte eller som profesjonelle aktører i det offentlige rom. For min egen del har jeg fått høre hvor meningsløst og bortkastet det er å kjempe for det innbyggerne ønsker, både når det gjelder sykehus, skjevfordeling og regiongrenser, bare for å ta noen få eksempler. For å ta noen av de snilleste versjonene:

– Det er vår egen skyld at vi ikke får mer til Nordmøre, vi må jo slåss mer for sakene våre.

– Du må jo forstå at det ikke blir noe bedre i Trøndelag, de slåss da like mye der.

– Nå må du slutte å mase om sykehus, det var jo Nordmøre som ville ha fellessykehus.

Og nå på slutten av valgkampen i år opplevde jeg å bli beskyldt for både løgn og «trumpisme», og det for å ha gjengitt faktiske hendelser som kunne dokumenteres både i protokoller og i redigerte medier.

Det som er interessant med de kommentarene jeg har gjengitt her, er ikke at de er spesielt stygge. Langt ifra. Det som er interessant med disse kommentarene, er at dette er slikt som etablerte politikere og personer som uttrykker seg i kraft av sin stilling og sine verv kan finne på å si. Folk som «burde vite bedre». Folk som «burde vite bedre» oppfordrer altså til at folkevalgte skal slåss i stedet for å argumentere saklig og samle et flertall for det felles beste. Folk som «burde vite bedre» mener at befolkningen skal slå seg til ro med at vi risikerer å miste sykehuset vårt på Nordmøre fordi noen som antagelig også «burde vite bedre» en gang valgte en dødfødt strategi uten å spørre innbyggerne hva de ønsket. Og nå ser jeg at folk som «burde vite bedre» altså mener at «vanlige folk» skal tenke gjennom måten de kommuniserer på i det offentlige ordskiftet.

Det er selvfølgelig ikke greit at noen sender private trakasserende meldinger til personer som de er uenige med. Absolutt ikke. La oss alle være tydelige på det: Det er ikke greit å trakassere noen, uansett grunn, og det er ikke greit å sende trakasserende private meldinger til noen. Sånn.

Men så er det det offentlige ordskiftet, da. Det er noe annet enn private meldinger, og det offentlige ordskiftet vil vi vel gjerne ta vare på i et åpent og demokratisk samfunn hvor vi legger stor vekt på ytringsfriheten. Vil vi ikke? Vi skal selvfølgelig tenke over hvordan vi uttrykker oss. Vi skal være saklige og etterrettelige. Og vi skal skille mellom person og sak. Men så lenge vi gjør det, så er det at flest mulig tar del i det offentlige ordskiftet av det gode, ikke av det onde.

Det skjer noe med samfunnet når man opplever motgang over tid, når man ikke når frem på saklig vis, og når man sitter igjen med følelsen av å bli oversett, og at man ikke betyr noe.

Hvis vi vil ta utfordringene i samfunnet vårt på alvor, må vi ta tak i det som forårsaker problemene. Det er ikke noe poeng i å prøve å fjerne symptomene, hvis vi ikke tar tak i det egentlige problemet. Hvis vi stilner samfunnsdebatten som foregår i det offentlig rom uten å gjøre noe med det folk er opptatt av, så fjerner vi ikke problemet, og vi fjerner egentlig ikke debatten heller. Vi bare gjemmer den. Og hva skjer med debattklimaet da? Dersom det som blir sagt ikke er synlig, og dermed ikke ligger åpent for korrektiv utenfra heller?

Det er en mulighet som vi bør være mer redd for enn hva som faktisk blir sagt i det offentlige rom. For det som er sagt i det offentlige rom, det kjenner vi ihvertfall til, og kan til en viss grad forsvare oss mot. Men beskyldninger som blir gjentatt utenfor det offentlige rom, det er det mye vanskeligere å beskytte oss mot.

Da synes jeg faktisk det er mye verre hvis de som «burde vite bedre» bruker all sin tyngde på å overkjøre «vanlige folk», fordi de «som burde vite bedre» misliker debatten. At debatten foregår på en ordentlig måte er vi alle tjent med, men om vi skal rydde opp i debattformen så er det viktig at vi ikke knuser debatten i samme slengen. Da er vi på ville veier.

Kommentarer til denne saken