Gå til sidens hovedinnhold

Oppdrettsnæringen er en grønnvaskende utbyttemaskin

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om oppdrettsnæringen er sammensatt og skal ikke gå ut på dato før problemstillingene og utfordringene er løst. Onsdag 24. november 2021 ble Norsk rødliste for arter oppdatert, og ifølge NRK Trøndelag er en av de nye artene på lista villaks. Tirsdag forrige uke publiserte Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) årets statusrapport for villaks i Norge. Den viser at rømt oppdrettslaks og lakselus fortsatt er de største truslene for villaksen.Vestlandet er verstingen i klassen og har vært det over mange år. Påstanden om at vårt vannmiljø og økologi er vårt fortrinn er ikke forenlig med oppdrett i åpne merder. Det blir en viktig oppgave for den nye regjeringen å ta tilbake demokratisk kontroll over politikken rundt fjorder og oppdrett. Rømninger, lakselus, virus, bakterier, tap av fosfor og dumping av mikset avfall i sjøen bryter med blant annet Vanndirektivet, Forurensningsloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter. Lukkede oppdrettsanlegg er ikke problemfritt, men de fleste miljøutfordringene blir løst med slik teknologi. Ved plassering nær markedet «farm to fork» blir også CO2 avtrykket mindre, men fôrproblemet må allikevel løses. Så kanskje det blir ordning på ressursrenta også, uavhengig av valgt teknologi.

Skader demokratiet

Vi nordmenn er lært opp til å tenke på at Norge er et lite land der ting vanligvis skjer etter boka. Vi regner det som selvsagt at vitenskapen skal være objektiv og fri. Vi tror at politikerne opptrer nøytralt og ansvarlig, har øye for helheten – og ikke jobber på vegne av pengesterke særinteresser. Men de norske styresmakter, forvaltningen, forskning og politikk glemmer, eller bevist utelater rollefordelingen. Det er rett og slett bygd opp et system som skader demokratiet, sterkt vridd i lakseindustriens favør. Forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli peker på disse forhold og mye mer i sin nye bok «Den nye fisken».

Mange aktører mottar sin lønn fra fellesskapet, men virker kun som et tannhjul i et samkjørt maskineri- og arbeider for å verne og fremme oppdrettsindustrien. Lakselobbyen sitter som regel godt plassert i de fora som avgjør hva slags prosjekt som skal få støtte, også i Forskningsrådet. Det handler om styrt oppdragsforskning som næringen betaler eller bestiller. Hele institusjoner er avhengige av bransjens godvilje. Slik praksis oppmuntrer ikke til fri og selvstendig forskning, snarere agendastyrt. Jeg leser om ærlige forskere som med sin sannhetsbeskrivelse blir skremt til taushet og blir fryst ut, eller miste jobben sin. Både vitenskapens og teknologiens betydning for samfunnsutvikling og økonomi, samt forskernes nye roller og ansvarsområder, er forhold som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskning.

Mange laksemilliardærer

Økonomien i Norge hviler i betydelig grad på den ekstravkastningen som landets naturressurser gir. Naturressursene eies av det norske folk- og hovedtyngden av grunnrenten (ressursrenten) må dermed tilfalle det norske folket. Mens grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private- og skapt mange laksemilliardærer, har ressursrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet. Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er ressursrenten anslått til 25-30 milliarder kroner i 2018. Til sammenligning var ressursrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greaker og Lindholt 2019. SSB). Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og sjøørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig 14 milliarder kroner- og over 20 milliarder for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021.SSB). Fellesskapet ranes til samme tid som miljøet forurenses av oppdrettsnæringen. Oppdretterne har blitt rike fordi politikerne har gitt dem ressursrenten! Mange i næringen nyter godt av milliardene, Frøya kan nå kalles milliardær øya med sine 6 milliardærer fordelt på 5.000 innbyggere, så kommer millionærene i tillegg, alt bygget opp rundt SalMar.

Kjøpes opp

I underkant av 9.000 personer jobber med havbruk i Norge, ifølge Fiskeridirektoratet. Hvor mange som er arbeidsinnvandrere, vet ingen, det føres ikke statistikk. Forskere ved Nofima mener at de fleste ansatte på slakterier og lakseforedling er utlendinger. Vikarbyråer henter østeuropeere til Norge for å jobbe med laks. Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid. De kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Forurensningen skjer lokalt, men overskuddet forsvinner ut av kommunen. Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper; Mowi, Lerøy, SalMar og Cermac. De river seg løs fra opphavet i Norge. Mowis hovedeier er Geveran Trading. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermac eies fra Japan. Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljøet, økosystemet eller dyrenes velferd - og kanskje folks helse.

Kommentarer til denne saken