Gå til sidens hovedinnhold

Omfangsrike vindturbiner blokkerer for flyradar

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Radarsignaler kan bli sendt i alle retninger når 8 vindturbiner bygges på Haramsøya. Rotorbladene fra hver turbin vil dekke 2 store fotballbaner i lufta og vil kunne sende signaler som «pingpong-baller». Ingen konsekvensutredninger er laget om de lange vingene. Asker-ulykka i 1972 skjedde fordi radarsignaler kom på avveie. Nå kan det skje igjen.

Våre myndigheter baserer seg ikke på ny kunnskap og nye retningslinjer. De har ikke laget egne rapporter, fordi utbygger ikke har bestilt dem. Hva skjer når omfangsrike turbiner bygges rett ved radarstasjonen?

Rotorbladene vil utgjøre 16 fotballbaner og stå som en vertikal mur i lufta. Skyhøy og mega brei vindindustri vil blokkere. I februar ringte vi de som drifter radaren. De er i Bodø, og visste ikke at bygging var i gang. Hadde utbygger «glemt» å orientere dem? Bodø sine siste notater om saken var fra 2007.

Så konsekvensanalysene om flysikkerhet er mildt sagt gamle og utdatert. Radarstasjonen virker oversett. Da gambler de med livene våre. For Bodø styrer både nasjonale og internasjonale fly langs kysten og ute i havet. De kontroller luftrommet i sør til Sognefjorden, i nord til Ørlandet og i vest til 0-meridianen i England. Luftrommet i Nordsjøen er mest utsatt.

I et kontrollrom i Bodø bruker de radarsignalene fra Gamlemsveten for å instruere alle pilotene. Da kan feil informasjon bli kritisk. Det kan skje når 8 monstermaster bygges bare 11-13 km unna. Det er nært.

Rotorbladene på Haramsøya får et vingespenn på 136 meter i diameter. Det er hovedproblemet, men er aldri belyst. I den eneste rapporten som fins fokuserte Teleplan på turbinstammen. Dette var korrekt i 2006, men nå vet vi mye mer.

Så vi kontaktet en meget erfaren flygeleder som nylig ble pensjonert. Han var også med i Luftfartsverket si evalueringsgruppe for å skaffe radar til Gardermoen, Flesland og Sola, og han reagerer på vindturbinene:

«Der man tidligere antok at refleksjoner fra vindturbiner var å anse som fra et statisk objekt, har ny kunnskap avslørt at refleksjoner fra turbinbladene blir kastet i alle retninger. …..Signalrefleksjon kan komme fra fly opp til 10-15.000 fot rett over radar eller vindpark. Matematiske utregninger har vist at reflekterte signaler mister effekt utenfor en viss distanse. (16km)

Les også

Når kystsamfunn rammes av myndighetenes hellige ku

Les også

Folket er imot vindkraft

Les også

Kretsløp og sirkulærøkonomi

Les også

Vokser på vindkraftmotstand – over hele landet popper nye lokallag opp

Videre er det påvist mulig betydelig falske targets i en smal sektor fra radar og forbi turbinparkene i forskjellige distanser, men noen ganger helt ut til radarens rekkevidde. Dette kan være veldig plagsomt for de som styrer luftrommet over og utenfor kysten. Eurocontrol har utarbeidet anbefalinger:

Sone 1- Innenfor 500 meter fra radar: Ingen vindturbiner

Sone 2- 500 meter – 16 km: Detaljert konsekvensutredning

Sone 3- Utenfor 16 km: Ingen antatt konsekvens»

(Brev av 11.03 2021)

Haramsøya er i sone 2 og skulle ha hatt «detaljert konsekvensutredning». Allerede i 2008 kom en amerikansk rapport som pekte på rotorbladene. Eurocontrol sine krav er fra 2010. Så dette har man visst i snart 13 år, lenge før de begynte å sprenge på Haramsøya.

Flysikkerhet er viktig for oss alle, men ingen tar grep. Så vår advokat i Øverbø/Gjørtz skreiv nylig til Avinor, Luftfartstilsynet og NVE og ba om deres nye vurderinger basert på dagens virkelighet.

Eurocontrol er også kontaktet, fordi Norge ikke følger forpliktelsene for å skape et trygt luftrom. Normalt følger vi slike internasjonale forpliktelser. Hvorfor ikke nå? Trumfer vindindustrien alt, - til og med flysikkerheten?

Så langt har politikerne satt til side menneskerettigheter, lokaldemokrati, miljøvern og effektivitet, og nå også flysikkerhet. Det virker som om der er kun ett ord som gjelder: «klimamålene». Ordet gjentas som en trosbekjennelse. Jeg hadde trodd menneskeliv betydde mer.

Historia bak fadesen begynte i 2006. Da bestilte utbygger denne ene rapporten fra Teleplan om hvordan industrien vil påvirke radar og tv-signaler. Rapporten bygde på datidens viten. Så alle instanser sa seg enig, uten å gjøre egne undersøkelser. Heller ikke Avinor hadde egne risikovurderinger. Litt merkelig er det at Avinor og Luftfartstilsynet først sa nei. Så snudde de pga Teleplan. Nå er den rapporten utdatert, likevel har ingen sett på problemet på nytt.

Ekspertisen sier i dag: «Hadde utbygger bedt om ei utgreiing fra Avinor etter 2010, ville de neppe fått det, fordi ingen ønsker økt risiko. Vi jobber for å redusere all risiko». Et slikt svar ville sikkert ha stoppet monstermastene på den lille øya. Men utbygger spurte ikke.

Utbygger har forsømt seg. Det gjenstår å se om et fraværende beslutningsgrunnlag skal lønne seg. Vil konsesjonen bli kjent gyldig? Trass i økt risiko for luftfart? Trass i at turbinbladene kan bli ei felle?

Utbygger sier selvfølgelig at konsesjon er gyldig, fordi den bygger på faktagrunnlaget man hadde i 2006. Slik juss er ikke bygd på allmenn fornuft og rettsfølelse. Vi tror på redelighet, ny viten, samfunnssikkerhet og forskning. Kunnskap må trumfe utdaterte forestillinger i en rettsstat.

Tør rettsvesenet overse at utbygger ikke stiller med konsekvensanalyser om flysikkerhet, om iskast på fylkesvegen og gift i grunnvannet? Da gambler de med våre liv.

Hvis det blir ei flyulykke, kan ingen si at de ikke visste. Alle vet nå. Så domstolene burde vektlegge folkets trygghet og samfunnsnytten, og ikke Zephyr sine tynne rapporter som er finurlig laget for å tjene store penger, på bekostning av oss alle.

Kommentarer til denne saken