Stig Anders Ohrvik har etter hvert opparbeidet seg en høy status som politiker og meningsbærer i byen og på Nordmøre.

I et innlegg i TK, 14.12.21, tar han til orde for at vi (Møre og Romsdal) må slutte og slåss mot hverandre, men bruke kreftene sammen for å slåss mot ytre fiender. Denne ytringen kommer i etterkant av et folkemøte i Kristiansund der den kommende folkeavstemningen om byens framtidige regiontilhørighet var tema.

Slik jeg tolker overskriften i ditt innlegg, bør vi legge ned stridsøksa og finne ut hva vi kan få til sammen i Møre og Romsdal. Dette er imidlertid ikke i samsvar med den ytringen du kommer med, Stig Anders.

Ikke bare sykehuset

Du skriver at dette ikke dreier seg om sykehuset. Det er bare dråpen som får dette begeret til å renne over.

Det handler om tiår med årelating av arbeidsplasser, fergetilbud, statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser, høyskoletilbud, etc.

Vi er mange som har følt på denne frustrasjonen, og den kan vel best materialiseres med bilde av vår ordfører fra det fatale møtet i helseforetaket, da de satte siste stikket i lokaliseringsdebatten om fellessykehus for Nordmøre og Romsdal.

Ser en på dagens statistikk over statlige arbeidsplasser og fordelingen av disse mellom de tre byene, er det ikke vanskelig å forstå at dette også skaper frustrasjon og forbannelse, men den må ikke få fritt utløp uten å se på årsakene til denne statistikken i et historisk perspektiv, så langt.

Lang vei å gå

Og er det ikke nettopp her våre muligheter ligger, Stig Anders, med det som skjer i byen og på Nordmøre nå?

Les også

– Innad i et fylke skal man ikke slåss med hverandre, man skal slåss sammen

Tror du vi får det lettere i framtidige lokaloppgjør med å bytte ut motstander og kamparenaer? Etter årelange kamper og diskusjoner har vi skaffet oss erfaringer og historikk om hvordan og hvem vi skal slåss mot. Med nye, ukjente motstandere må vi restarte mange av disse erfaringene for å gjøre oss i stand til å fremme våre saker.

Jeg tror det blir en lang vei å gå før vi får spilt oss inn på det laget.

Lettbent og freidig

Når det gjelder nominasjonsprosessene til årets stortingsvalg, er det ikke vanskelig å være enig i at det ikke ble noen suksess for Nordmøres kandidater, men dersom jeg skal komme med en personlig ytring, så tror jeg det hadde blitt minst like vanskelig å komme gjennom disse nåløyene i kamp mot trønderne.

Jeg behøver ikke å kommentere alle dine innspill, Stig Anders, men jeg synes du er både lettbent og freidig når du er villig til å forskuttere både campus og kulturhus i et framtidig Trøndelag, uten at dette har vært oppe til politiske avklaringer.

Dette er kanskje de viktigste insitamentene for at vi skal lande denne diskusjonen nå, uten å la den trekke ut.

I ferd med å rakne

Når det gjelder den trønderske enigheten du trekker fram, så er den på mange måter i ferd med å rakne for mange, etter hvert som de politiske prioriteringene tvinger seg fram.

Vi har fått en ny regjering som har som ambisjon å demontere noen av de store mastodontene som den forrige tvang sammen. Det gjelder både på kommune og fylkesnivå. Da virker det kanskje litt umusikalsk at vi skal kjempe for å gå motsatt vei!

Hvor mye politisk kampvilje vil vi klare å mobilisere i regjeringskvartalene for å få gjennomslag for en slik endring i forvaltningen?

Det gjelder også i forhold til våre nærmeste naboer, som har gitt oss klare signaler på at de vil stå sammen og slåss for de verdiene og mulighetene som åpenbart ligger foran oss, som en del av Møre og Romsdal.

Dette handler også, med respekt å melde, om lojalitet til de vi hører til. Så får vi bare godta at noen synes gresset er grønnere på den andre siden, og heller jobbe for at det skal gro på vår side.