Tirsdag er det 25 år siden marerittkvelden. Nå har Wikans venninne Elisabeth Gallefoss skrevet boksen «Kill them! Kill them! Blodige tårer». Gallefoss var kjæresten til det ene drapsofferet Ali. Wikan har skrevet to kapitler om hvordan hun som 20-åring mistet Nawas.

– Det har vært utrolig tungt. Jeg ble sviktet av rettsvesenet og av staten og har slitt forferdelig i ettertid, forteller Wikan.

Etter de brutale rasismedrapene i Oslo, måtte Wikan reise til Polen alene for å vitne i retten. Hun ble lovet beskyttelse og glassvegg mellom seg og drapsmannen. Da hun kom inn i rommet på politistasjonen, sto han rett bak henne. Ingen glassvegg.

– Jeg var livredd. 20 år og alene i Polen. De snakket nesten ikke engelsk og jeg haddee ingen til å hjelpe meg, det er utrolig å tenke på det i dag.

I det andre kapittelet forteller hun om de traumatiske opplevelsene i Polen.

– Drapsmannen satt tre år i fengsel i Polen og så var han fri. Jeg er fortsatt fanget, sier Wikan.

Stresslidelse

I 25 år har Wikan slitt med posttraumatisk stresslidelse og kjempet for rettighetene sine og en beklagelse fra staten.

– I januar i fjor fikk jeg endelig innvilget uføretrygd for unge med tilbakevirkende kraft fra 1989. Jeg klarte ikke å jobbe, studere eller fungere i mange år. Det utenkelig å gå ut om kvelden og jeg er redd for å være alene. Luktene og lydene bringer redselen tilbake.

Søknaden om voldsoffererstatning fikk hun først avslag på.

– Etter ni år fikk jeg 75.000 kroner i erstatning, men pengene betydde ingenting i forhold til brevet fra staten med beklagelsen.

Kjærlighet

Gallefoss har også hatt det tøft etter drapene.

–Jeg vil formidle budskapet om kjærlighet med denne jubileumsboka. Vi glemmer aldri det som skjedde.

Hun har virksomheten sin på bryggen i Bergen og har gitt ut boken på eget forlag.

– Den kan kjøpes gjennom meg og Synnøve. I dag og søndag er vi på Kaffebrenneriet og selger bøker og snakker gjerne med folk, sier Gallefoss.

– Om det er ett eller 100 mennesker som blir drept, så er det noen som mister noen de er glade i. Og vi finner oss ikke i den volden som preger samfunnet og verden nå. Vi forteller ikke historien vår for at folk skal synes synd på oss. Vi vil sette fokus på rasisme, drap og vold og spre et budskap om kjærlighet og respekt.

Folk sto rundt og klappet og ropte kill them! Kill them!