Les hva geriljasjefen sa i sin tale

Anja Solvik var den første som trakk i buad for å protestere mot nedleggelse av fødeavdelingen i Kristiansund.

Anja Solvik var den første som trakk i buad for å protestere mot nedleggelse av fødeavdelingen i Kristiansund.

DEL

Anja Solvik var den første som trakk i buad for å protestere mot nedleggelse av fødeavdelingen i Kristiansund.

Siden har tusenvis trukket i bunad for å følge henne.

1. mai holdt Solovik en flammende appell i Kristiansund. Her kan du lese hva hun sa:

«Haya Mayar fra Smøla, fødte en jente 23.11.2018. Som overlevde takket være kort vei til fødeavdelingen.

Stine Forbords datter, født 17, august 2011, lever i dag takket være kort avstand til sykehuset.

Geir Brevik fikk kone og barn berget 29.2.1993, på grunn av kort vei til føden, da et tilsynelatende normalt forløp endte i hastekeisersnitt.

Anne Eide Olsen som har termin i oktober blir urolig av å ikke vite hvor hun skal føde og orker ikke tanken på å bo på hotell eller fraktes timevis over fjellet. Hun vil føde i Kristiansund. For lista er lang over nyfødte som ved stor sannsynlighet kunne omkommet eller fått skader dersom fødselen hadde startet under transport.

Tjue år etter første gang Tidens Krav meldte om nedleggelse av fødeavdelingen, står vi her. I 2019. Vi kaller oss Bunadsgeriljaen og vi kjemper for det som burde være en selvfølge, Et trygt fødetilbud! Siden avisoppslaget i 1999 har sykehuset vårt blitt rasert bit for bit. Idet de ansatte har våget å tenke tanken om at grunnen er trygg så har teppet blitt dratt unna. De er helter! Dem fortjener ros fordi det er umenneskelig å stå i en slik påkjenning over tid. Vedtaket i helseforetaket i mars var som vi alle vet basert på feil informasjon. Derfor krever vi en ugyldiggjøring av vedtaket. Vi krever at føden dermed fredes de neste fem årene. Og vi forventer en unnskyldning til de ansatte. At kompetansen på føden i Kristiansund er bra er bare å lese de tusenvis av historiene fra fødestuen inne på facebooksiden vår. Med disse vitnesbyrd kjenner de over 600 ansatte på støtten fra folket.

Leger, jordmødre, sykepleiere, renholdere, barnepleiere, resepsjonister. Dette er arbeidsplassene våre, dette er tryggheten vår. Dersom sykehuset vårt forsvinner, kommer folk til å bosette seg der det finnes et sykehus i nærheten. Vi risikerer en avfolkning av by og bygd. Ringvirkningene er store i den forbindelse. Hva blir igjen til de unge som vil flytte hjem dersom helsetjenester og utdanningstilbud legges ned.

Bunadsgeriljaen tegner i dag over 17.000 medlemmer. Startet av en kvinne i bunad så ble det to og tre og så ble vi 17 tusen. Og vi har mennene med oss. Det er dem som sitter ved siden av oss i ambulansen, det er dem som står skrekkslagen på gangen ved hastekeisersnitt og det er dem som må ringe hjem. Vi er blitt sammenliknet med da kvinnene marsjerte mot Versailles ved innledningen av den franske revolusjonen. Da de hentet de rike uvitende og dro dem med seg for å synliggjøre virkelighetsbildet for dem. De hadde fått nok, ungene deres døde av sult og de var lei av å ikke bli hørt.

Politikere er til for å tjene folket. Glemmer de det innhenter vi dem og denne gangen er vi uniformert med bunad og bevæpnet med hjerte, sølje og sikkerhetsnål. Statlig helsetilbud bør ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Overskuddet fra en fødeavdeling er det nyfødte barn. Og ut av sykehus skal folk gå friske. Det bør være overskudd nok i verdens rikeste land.

For det er en mager trøst for en mor og en far hvis barnet blir skadet eller dør som følge av manglende fødselshjelp i tide, at helseforetaket sparte noen få kroner. Det vil vi aldri godta! Helsepolitikken bør styres av de folkevalgte og ikke byråkrater. Folkevalgte som evner å lytte til pasienter og fagfolk. Helsestyrene i møre og Romsdal har ikke lenger tillit hos folket, de må nå gjøre hva de kan for å gjenopprette den tilliten. Og klarer de ikke å løse sine oppgavene, så er det ministerens jobb å erstatte dem med noen som kan. Eller komme med løsning.

Så kjære forsamling, nå er Nordmøre samlet i kampen om det vi har kjært.

For

Hver mamma skal føle seg trygg på at hjelpen er i nærheten når nedkomsten nærmer seg.

Hver pappa skal føle seg sikker på at kone og barn blir berget om tiden renner ut.

Hver storebror skal vite at mamma kommer trygt hjem med lillesøster.

Vi skal ikke være redd for å føde våre barn. Som førstegangsfødende Frida Skottheimsvik fra Romsdal sier, etter hun har lest innleggene om fødsler fra føden i Kristiansund er hun ikke lenger redd. Hun skal føde i Molde hun har nærhet til sitt fødested og siden hun kjenner viktigheten av det på kroppen støtter hun oss på Nordmøre. Og vi er enige. Vi vil ha gode fødetilbud i begge byer. La oss legge fogderistriden død en gang for alle.

I går rodde kvinnene på Smøla en høygravid over Talgsjøen i en båt fra 1928. Heldigvis gikk det bra. Hun rakk fram til jordmor.

Det burde være en menneskerett å føde i trygge omgivelser i 2019. Så derfor står vi her, en heil gerilja, en hær av kvinner og menn. Vi følger med dem fra Tusnastabben, Bremsneshatten, Høvikfjellet Freikollen, Romsdalshorn, Storhornet, Sunnmørsalpene. Vi har besteget dem alle, i bunad, og nå sprer vi oss til topper over heile landet. Nordmøre, er samlet til kamp for føden, til kamp for et trygt helsetilbud for folket.

Som Gro Dahle sier i diktet søstre:

Det sier jeg deg bare

Du burdet ikke kødde med en søster

For en søster har en eller to eller hundrevis av søstre

En brannmur av søstre

Et festningsverk

Sykehuset vårt ble bygget stein for stein. Den er vår festning, vår sjel og vår trygghet. Ta ikkje den fra oss.

Dæm ska ikkje få lægg ned byen vårres.»

Artikkeltags