Søndag 8. desember fikk jeg oppleve en knaskende god «Nøtteknekkeren» i Festiviteten for 4. gang.

Jeg har sett «Nøtteknekkeren» ved den Norske Opera og deler av den i Bærum kulturhus, men jeg synes forestillingen i Kristiansund er den aller beste. Festiviteten har en liten og intim scene som nettopp passer til denne forestillingen. Publikum kommer ganske nært det som foregår på scenen. Likeledes er det med orkesteret. Ikke for stort og heller ikke for lite, men allikevel kraftfull nok til at forestillingen blir bra. Når man i tillegg har artister i «verdensklasse» må dette bli bra.

Hva er det som gjør forestillingen i Kristiansund så interessant å se på år etter år? Jeg tror det må være samspillet mellom et profesjonelt orkester og artister som består av amatører.

Les også: 20 jenter, 20 drømmer

«Nøtteknekkeren» består av utøvere som er unge, gamle og i alle fasonger. Dette er en forestilling hvor absolutt alle kan være med. Da sender man samtidig ut et viktig signal: «her trenger man ikke å være en grasiøs utdannet ballettdanser» for å være med.

Har ikke alle den samme glede og stolthet for det de utfører på scenen? Selvfølgelig har de det. «Nøtteknekkeren» er i så måte kanskje den mest inkluderende forestillingen i byen. Det er en sann glede å se samspillet mellom artistene på scenen. De vil hverandre vel, og gjør hverandre gode.

Cathrine er ny sjef: – Jeg kan ikke glippe et sekund

Årets dirigent, Catrine Winnes, lovte i forkant i Tidens Krav at hun ville «gi jernet». Hun holdt hva hun lovet. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har sett en så engasjerende og dyktig dirigent. Det formelig sprutet energi ut av henne. Jeg trodde et øyeblikk hun ville ta helt av og ta turen opp på scenen. Med sitt smilende vesen og engasjement, ble jeg rett og slett i godt humør der jeg satt. Man kunne også se den gjensidige respekten hun og orkestermedlemmene hadde for hverandre. Håper hun kan bli reengasjert til neste års «Nøtteknekkeren».

Småtassene: Ikke noe gjør meg mer glad når de aller yngste kommer marsjerende ut på scenen på rekke og rad og fulle av stolthet, livsgnist og glede. I løpet av få år vil man mest sannsynlig se igjen disse småtassene i hovedrollene. Kommer tilbake til disse senere i innlegget.

Musedronningen var også ei man la godt merke til. Med sin «nysgjerrige og studerende væremåte» med brillene i hånden eller halvveis på nesen, og med grasiøse bevegelser over hele scenegulvet, måtte jeg trekke på smilebåndet. Hun var perfekt til rollen og har stort potensiale til å bli en dyktig skuespiller.

Rikke (17) måtte lære å gå på nytt etter ryggoperasjon. Nå danser hun i Festiviteten

Hvem er denne Klara alle snakker om?

De små « primadonnaene»: Da forestillingen var over og artistene skulle få sin velfortjente applaus, kunne man ikke unngå å se at vi har noen potensielle «verdensstjerner» i byen – i hvert fall ut i fra det kroppsspråket fortalte. De så ut som de ikke har gjort noe annet enn å stå på scenen i hele sitt liv - og motta publikums hyllest. Verdensvante og med håndbevegelser som de kongelige ville ha misunt dem, gikk de ut og inn av scenen for å motta sin velfortjente hyllest. Ei lita jente i 4- 5 års alderen var så ivrig med å hilse på venner og familie som satt i salen at hun holdt på å få sceneteppet i hodet. Heldigvis fikk noen trukket henne inn til siden. Det hele var fantastisk moro å se på. Det var ikke bare dirigenten som ga jernet, men også de små. Det var nok mange inkludert meg selv som fikk seg en god latter når man så deres ekte engasjement.

Dersom noen har en dårlig dag og har behov for litt latter og glede, er det bare å ta turen til Festiviteten for å oppleve de små prinsene, prinsessene, konfektene og alle de andre som medvirker til en fantastisk flott forestilling.

Jeg er ingen profesjonell teater- eller konsertanmelder, men en vanlig publikummer som mener det er viktig at artister, musikere, de som lager kulissene og de som syr de flotte kostymene får sin velfortjente honnør for den jobben de gjør.

Knekte nøtter smakte godt.