En del av debatten og konfliktene knyttet til matressurser, dyrehold og norsk landbruk har hatt mer preg av være uttrykk for ulike trosretninger enn av saklig og forståelig uenighet. En av de mest ekstreme veganske retningene søkte for et par år siden til og med om godkjenning som trossamfunn. Her var ikke spørsmål om ressursutnytting, naturvern, dyrevern eller mer rent ernæringsmessige spørsmål lenger sentrale, men spørsmålet om det i det hele var legitimt å drepe dyr eller bruke animalske produkter.

Heldigvis ligger det meste av debatten om norsk landbruk på et noe mer forståelig og relevant nivå. En av de mer tydelige og karakteristiske skillelinjene er den en finner på en del områder mellom mer ordinært jordbruk og økologisk drevet landbruksproduksjon. Det som ellers er et av temaene en drøfter og der det er åpenbar uenighet er i forhold til fôrsammensetning og beitebruk. Dette er spørsmål med stor og direkte relevans for såpass ulike områder som forurensning, vern av regnskog, klima, dyrehold, selvforsyningsgrad, m.m. Et av de sentrale problemstillingene er graden av innblanding av kraftfôr. Dette har ofte vært produsert av importert soya fra f.eks. Brasil. I tillegg til konsekvenser for avskoging, transport og forurensning får bruk av importert kraftfôr også betydning for graden av selvforsyning og utnytting av norske fôr- og beiteressurser.

Egen merkeordning

DEBIO har nå lansert en egen merkeordning for kjøtt- og meieriprodukter fra grasforbaserte dyr. Dette merket kan gis til kjøtt og melkeprodukter fra storfe, sau og geit som har fått over 90 prosent av fôret sitt fra gras. Ole Petter Bernhus, daglig leder i Debio, sier bl.a. dette om norsk forpraksis (Nationen 21.01.23): Vi presenteres ofte et bilde av et norsk landbruk hvor dyra er ute på beitene hele tiden, men dette er langt fra sannheten. I realiteten består mye av dietten fra importert kraftfôr, gjerne laget av soya… Paradoksalt nok er det antagelig den spesialiserte storfekjøttproduksjonen som i størst grad har oppnådd kravene til grasandel. Her ligger andelen grovfôr, gras, på 93 prosent. For å vise spredningen så er grovfôrbruken i melkeproduksjon 55 prosent.

Kan øke beitebruken

Selvforsyning når det gjelder matproduksjon er, for meg, noe en er både praktisk og etisk forpliktet til å søke og oppnå. Dette både med tanke på matsikkerhet og evne til å kunne takle situasjoner med begrenset nasjonal ressurstilgang og dernest med tanke på globale ressurser og matsituasjonen i et globalt perspektiv. Det er derfor en forpliktelse å utnytte egne muligheter for matproduksjon optimalt. Og et av de områdene vi fortsatt ikke utnytter godt nok. I dag regner en at ca. 45 prosent av det norske landarealet kan brukes som beite. Av dette er ca. 10 prosent regnet som svært godt beite. Men forskjellene kan være store mellom ulike deler av landet. I Troms er den f.eks. 22 prosent regnet som svært godt beite. Uansett viser slike forhold at bruk og utvikling av våre beitearealer bør gjøres planmessig. NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) mener at en i dag kan øke beitebruken.

Viktig klimatiltak

Både med tanke på utnytting av kortreiste, egne ressurser, og muligheten til å skjerme regnskog og andre viktige biotoper i andre land og verdensdeler gjør økt bruk av eget beitelandet også viktig som et klimatiltak. Og den pleien av beiteland som beitedyr representerer er viktig for å bedre kvaliteten på utmarksbeite. Uansett bør vi framover arbeide for en økt bruk av egne for- og beiteressurser. Og nå har vi altså fått en egen merkeordning for å styrke dette arbeidet. Det finnes allerede gårdsbruk her i landet med en grasandel på over 99 prosent i fôret.

Viktigste ankepunkt

For de av oss som er opptatt av utviklingen i norsk landbruk er en utvikling med økende bruk av norske fôrressurser sterkt ønskelig. Bruk av importert kraftfôr er, etter min mening, et av de viktigste ankepunktene en kan rette mot deler av norsk husdyrhold både med tanke på ressursutnytting og klimabelastning. Og kanskje er det en ser nå et viktig skritt i denne retningen. At vi i tillegg også er i ferd med å ta i bruk hjelpemidler som reduserer metanutslipp fra kua med ca 30 % har ytterligere betydning for landbrukets klimatrykk og mulighetene for å senke dette.