Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) skal kontrollere befolkningsforfølgelse, men det råder en blindsone. Til tross for at offentlig panikk er dokumentert av rusutvalget, og til tross for at en rettighetsanalyse må til for å avgjøre om forbudslinjen har sitt på det tørre målt opp mot menneskerettighetene, fortsetter politikerne å motarbeide en reell avklaring. Dette er i strid med internasjonale forpliktelser, og NIM har ansvar for å sikre menneskerettigheter.

Behovet for menneskerettsanalyse

Ansvaret for ruspolitikken får stadig mer oppmerksomhet. Mens mandatet til rusreformen la opp til en avklaring om politikken er forenelig med prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon, selve bærebjelkene i vår grunnlovsarv, gjorde rusutvalget jobben bare delvis fordi regjeringen utelukket et regulert marked.

Det gjenstår derfor å vurdere menneskerettsbildet til forbudslinjen. Ingen har sett på rettighetsbildet til de forfulgte, men rusrapporten konkluderte med at offentlig panikk har vært styrende, og sammenhengen mellom dette fenomenet, vilkårlig forfølgelse, og menneskerettsbrudd er dokumentert. I den grad panikk har definert politikken, vil det være avstand til menneskerettighetene, og organisasjoner har etterspurt en menneskerettsanalysefor å klarlegge et rettighetsbilde. De har til og med gått til domstolenefor å få dette gjort, da en bodmed cannabis og psilocybin sopp ble satt opp utenfor politihuset i Oslo den 11. september.

Hvor er NIM i dette bildet? I flere år har instituttet vært kjent med de forfulgtes kamp, men NIM nevner ikke den stadig mer anspente situasjonen i årsrapporter eller høringsinnspill. I stedet stiller instituttet seg bak statens behandling av de forfulgte grupperingene, og det sivile samfunn har til gode å vite hvorfor? Er det fordi NIM er fanget av den offentlige panikken som rusutvalget beskrev som et problem, eller vil instituttet snart si noe relevant om ruspolitikken?

Hva NIM har sagt?

I sin tilslutning til rusreform har NIM akseptert strafferammer på 21 år. Instituttet har til og med sagt at «myndighetene er forpliktet til å sørge for at det reageres i tilstrekkelig grad overfor ulovlig bruk og omsetning av narkotika», med henvisning til barnekonvensjonen. Men er det så?

NIM kommer til denne konklusjonen på grunn av behovet for å «beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk», men unnlater å si at Canada og andre land ser et større bilde. Når Tyskland, Sveits, Malta, Luxembourg, og Nederland går mot et regulert marked for cannabis, er det blant annet fordi dette beskytter barn bedre enn et forbud, så hvorfor støtter NIM en politikk på totalitære premisser når ingen utredning er gjort? Er det ikke mer naturlig å stå med de forfulgte i kravet om en menneskerettsanalyse?

Avklaring av rettigheter

I over 10 år har denne gruppering gjort gjeldende rettsstatens beskyttelse. De har vist hvordan menneskerettsprinsipper er uforenlige med forbudet, og har krav på en rettighetsanalyse, men verken politikere, helse- eller justismyndigheter vil ta ansvar. Fengslene fylles i stedet av nye offerlam for en politikk som under enhver definisjon er identisk med ekstremisme og fanatisme i troen på vold mot all fornuft, mens NIM lukker øynene.

Under påskudd av statens vide skjønnsmargin for menneskerettigheter på rusfeltet, har instituttet latt staten straffe som den vil. Til tross for dette er forfølgelse alvorlige saker, og noen må forklare hvordan 21 års straff rettferdiggjøres for handlinger som er lovlig regulert stadig flere vestlige land. Verken storting eller departement forholder seg til grunnleggende spørsmål om dette, og som garantist for menneskerettigheter må NIM på banen.

Hvor står NIM?

Menneskerettighetene fordrer at vi har en politikk som er minst mulig inngripende og som veier individets rett til frihet mot samfunnets behov for beskyttelse. NIM har støttet et forbud målt opp mot disse kriteriene, men umyndiggjøringen av brukere og demoniseringen av selgere forutsetter at loven om tilbud og etterspørsel forvris til en offer- og overgriperkontekst. Ingen politikere har kommentert denne blindsonen, og vi lurer på hva instituttet synes om dette? Støtter NIM internasjonale domstoler i fremhevingen av selvbestemmelsesprinsippet, eller støtter NIM umyndiggjøring av brukere? Videre, på hvilket grunnlag demoniseres narkotikaselgere? Rusrapporten oppsummerte myten om narkotikahaien som politisk fiksjon, og om selvbestemmelsesprinsippet har vekt i brukerspørsmål, hva har en cannabisdyrker gjort av forbrytelser som en ansatt i handelsnæringen ellers ikke har gjort?

Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) ber om svar. Vi ser at den samme loven om tilbud og etterspørsel er involvert enten stoffene er lovlige eller ikke, og de samme varierende brukermønstrene, så hvordan kan NIM akseptere unntakstilstand på rusfeltet?

Sett fra et konstitusjonelt utgangspunkt er det mer naturlig å stå med de forfulgte. Tross alt, Europarådet og UNDP har etterlyst menneskerettsanalyser og mer inngående engasjement, rusrapporten bereder veien for et større rettighetsbilde, og Norge er i en unik situasjon ettersom det sivile samfunn har bedt domstolene om å kontrollere den politiske prosessen.

Påstanden er at Straffelovens §§ 231 og 232 (narkotikaloven) er uforenlig med retten til privatliv (EMK artikkel 8) og likebehandling (EMK artikkel 3, 5, 9, og 14). Om dette stemmer eller ikke, er for NIMs del underordnet. Viktigere er det at menneskerettighetene pålegger staten å sikre et rettighetsbilde, at Amnesty og Human Rights Watch argumenterer for at menneskerettighetene inkluderer et regulert marked, og at det ikke nytter å vise til «statens skjønnsmargin» når offentlig panikk er påvist.

NIM må derfor velge mellom lojalitet til en politikk på totalitære premisser eller menneskerettskonvensjoner. Det koster troverdighet å opprettholde en større blindsone, og ikke bare de forfulgte, men også politiet kjenner usikkerhet i hverdagen. Den uklarhet som råder er ingen tjent med, så hvor står NIM?