Det er påfallende at når TK, etter etterlysning fra lesere, endelig skal skrive meningsbærende om kultur, så er det i en arrogant og nedlatende leder om hvor uinteressant kulturstoff er for avisens lesere, med tittelen: «Kulturjournalistikk på lesernes premisser».

Lederskribenten skriver: «Våre lesere er vanlige folk som vil lese om folk.» TK ser ut til i det siste å ha dratt til det ekstreme den fikse ideen om at «folk vil lese om folk», og tolket dette dithen at side opp og side ned skal brukes på bilder av tilfeldige publikummere på en forestilling. Fra premieren på Fru Guri har TK lagt ut ikke mindre enn 38 bilder av publikum. Hvilken glede og nytte har det for leserne? Intervjuer med medvirkende er viktig, interessant og relevant, men etter premieren har jeg overhodet ingen interesse av å se bilder av publikum. Jeg ønsker å lese om forestillingen, og det selv om jeg ikke deltar på den selv. Har Tidens Krav glemt at pressen også har et ansvar for å dokumentere det som skjer i lokalsamfunnet? Man dokumenterer ikke Gurispelet ved å trykke/nettpublisere bilder av noen tilfeldige publikummere.

Lady Arbuthnot i Sunndal hadde TK - og det skulle da bare mangle - funnet verdig en anmeldelse. Jeg så ikke selv forestillingen, men leste anmeldelsen med stor glede. Hvorfor tror TK at dette er uinteressant for «vanlig folk»? Hvorfor tror TK at «Kvalifisert vurdering av den kunstneriske kvaliteten er viktigst for de som er med?» Dette er faktisk medvirkende til om jeg vil ta turen til Sunndalsøra neste sommer eller ikke. Alternativet for den vurderingen er nemlig pressemeldinger og annen reklame fra arrangøren, og jeg finner det påfallende, og uttrykk for svært dårlig selvtillit fra TKs side, om redaksjonen tror at en kyndig anmeldelse ikke veier tyngre enn reklame. Og igjen: Det er en dokumentasjon av forestillingen for ettertiden.

Av en eller annen grunn ser det ut til at TK tror at en anmeldelse er et handlingsreferat. TKs lederskribent skriver nemlig: «Det hadde de gjort om vi hadde skrevet mye eller lite om handlingen.» Med dette utgangspunktet for hva en anmeldelse skal være, er det kanskje ikke så rart at TK føler at de ikke har kyndige anmeldere?

Og den merkelige påstanden om «det er i alle fall ingen glede i en anmeldelse om ikke den er bare positiv» forundrer meg. Hvorfor gjelder ikke dette på sportssidene? Hvorfor skriver ikke TK bare om de kampene som KBK vinner? Hvorfor har de der en spillerbørs der alle får karakterer? Selvsagt kan en anmeldelse, også når det medvirker amatører, ikke bare være positiv. Det er en del av anmelderhåndverket å vite hvordan man skal formulere negativ kritikk på en taktfull måte, men TK har hatt mange gode eksempler i eget anmelderkorps i tidligere år, både fast ansatte og frilansere, på anmeldere som har mestret denne kunsten. Om innsparinger i redaksjonen gjør at man innen egne rekker ikke lengre har kyndige anmeldere innen alle sjangre, så burde det være nok fagkyndige og skriveføre potensielle frilansere tilgjengelig, både i Kristiansund og på resten av Nordmøre.

I den moderne medieverden, der papiravisen ikke lenger er den viktigste kilden til dagsferske nyheter, er det ikke nettopp mer dyptgående vurderinger av aktuelle begivenheter og dokumentasjon av kultur og begivenheter som er lokalavisenes nisje?

Les også

Kulturjournalistikk på villspor

Les også

Kulturjournalistikk på lesernes premisser

Les også

TK kaster maska