Regjeringen har så langt ikke kommet med signaler om hvordan de skal sikre et bærekraftig sjølaksefiske. Det går på troverdigheten løs.

Miljødirektoratet legger ikke opp til større endringer i villaksfisket i år. Etter et regjeringsskifte med en helt annen innstilling enn den forrige regjeringen, er det uforståelig. Regjeringen AP-SP har lovet å beholde et bærekraftig sjølaksefiske som næring, kultur- og tradisjonsbærer i Hurdalsplattformen. Hvorfor følger ikke Miljødirektoratet opp?

Skal regjeringen følge opp Hurdalsplattformen?

For meg og andre gårder langs kysten her på Nordmøre har sjølaksefisket stor betydning. Det er temmelig utrolig at en regjering som består av Senterpartiet og Arbeiderpartiet har så liten forståelse for hva det vil si å drive kombinasjonsbruk langs kysten i Norge. Fortsatt prioriteres åpenbart sportsfisket i elvene. Miljødirektoratet følger fortsatt tidligere miljøvernminister Rotevatns pålegg om å stanse sjølaksefisket. Hva har regjeringen tenkt å gjøre med det?

Gårdsdriften er avhengig av sjølaksefisket

Jeg var så heldig å treffe en jente som fikk odel på gård på Aspøya i Tingvoll kommune. Jeg flyttet hit med henne i 1988. Gården drives på bakgrunn av melkeproduksjon og sjølaksefiske. Melkekvota er på drøye 72.000 liter i året, til det har vi 110 dekar. Det gir rom for 14-16 kyr. Det sier seg selv at det ikke er til å leve av. Uten min kones inntekter som lærer, og biinntektene fra sjølaksen, ville det ikke gått rundt.

Har konsulentene peiling?

For å illustrere betydningen av sjølaksefisket kan jeg nevne at min svigerfar utsatte høyonna om laksen stod i sjøen. Jeg har fisket og røkt villaksen og tjent ca. 40. 000 kroner på det i gjennomsnitt i året. Det har vært en viktig bi-inntekt, som nå er borte. Konsulentene fra Oslo, som vurderte sjølaksefisket i fjor, fant ut at det ikke kan være næring i sjølaksefisket, fordi få av oss hadde inntekter over 100.000 kroner på villaksen. Konsulentene har nok en høyere årsinntekt enn oss fiskebønder langs kysten, når 40.000 fra eller til ikke regnes som viktig. De har åpenbart ikke peiling på hva vi sliter med.

Driveplikt, men ikke drivverdighet

Regjeringen må nå legge til rette for at gårdene ved kysten fortsatt skal være drivverdige. Driveplikt uten inntekter er ikke liv laga. Bortfall av sjølaksefisket kommer på toppen av prisøkningen på drivstoff, gjødsel, elektrisitet og andre matvarer – en økning på alt annet enn det vi leverer. Vi trenger også forutsigbarhet, vi vet ikke noe fra den ene sesongen til den andre. Det er mye forarbeid og det er ikke bare å kjøre ut på sjøen og sette nota. Hvis ikke regjeringen har tenkt å gjøre noe med det, når de i Hurdalsplattformen selv sier at de vil beholde et bærekraftig sjølaksefiske, er det et løftebrudd med store konsekvenser for oss som skal regne gårdsinntektene hjem basert på landbruk og fiske. Lakserettighetene våre er nå lite verdt, og driftsgrunnlaget for gården er i ferd med å forringes.

Fang og slipp når laksen er truet?

Samtidig som driftsgrunnlaget til oss kystbønder reduseres, fortsetter sportsfisket i elvene. Her er det åpenbart ikke begrensninger. Hvor ble det av byrdefordelingen? Det fiskes mange tusen kilo i både Driva og Surna hvert år. I Surna øker praksisen med fisket etter «fang og slipp»-prinsippet. For oss som lever av å produsere mat er det trist å se all den døde laksen som kommer flytende ned langs elva som følge av denne praksisen. I Surna har det blitt sluppet ut mellom 1,5 og 2 tonn laks de siste årene. Jeg spør meg om denne praksisen er bærekraftig. Den er forbudt i miljøbevisste land som Tyskland og Sveits. Skal denne lekingen med levende vesener, fordi det er spennende å dra inn en stor laks, prioriteres framfor oss som lever av å produsere bærekraftig, kortreist mat?

Ingen saklig grunn til stans i sjølaksefisket

Argumentet mot sjølaksefisket var at sjølaksefisket innebærer et fiske på blanda bestander, og at sjølaksefisket derfor risikerer å overbeskatte såkalte små og sårbare bestander. I elvene kan man jo kontrollere uttaket. Det er et argument som strider mot kunnskapen vi har. Vitenskapsrådet har de siste årene konkludert med at fisket i elv og sjø ikke utgjør en trussel mot våre laksebestander. Gytebestandene har økt og innsiget er stabilisert i lang tid – samtidig som et aktivt sjølaksefiske har pågått. Deres vurderinger er basert på de ca. 200 bestandene vi har kunnskap om. Jeg etterlyser derfor en forklaring på om utviklingen for de små og sårbare bestandene skulle være annerledes – ingen fagfolk har så vidt jeg vet påstått noe slikt. De utgjør jo en minimal andel av det totale fisket, om lag fem prosent av fangsten. Tvert imot konkluderte Vitenskapsrådet i november 2021 med at fisket «i moderne tid» ikke lenger utgjør en trussel mot laksebestandene.

Reguleringer i utakt med faglig utvikling

I vår region, Møre og Romsdal, som tilhører Midt-Norge, har gytebestandene økt sammenhengende siden 2007. De er nå langt høyere enn i 1983, som er året Vitenskapsrådets tellinger begynner med. Innsiget av laks fra havet er stabilisert. Det er liten tvil om at tidligere tiders overfiske, representert ved drivgarnfisket og linefisket ved Færøyene, var en trussel. Dette er forbudt for lengst. Kilenotfisket er ingen trussel. Jeg ser derfor ikke logikken i stansen i sjølaksefisket i 2021. Antallet sjølaksefiskere i Møre og Romsdal ble i 2021 redusert fra ca. 90 til om lag 10. Tapte inntekter for gårdene langs kysten er selvsagt en stor byrde. De faglige vurderingene av utviklingen i laksebestandene for vår region rimer dårlig med reguleringene i 2021. Her må regjeringen på banen.

Rødlisting nå?

Både den svake sesongen i elvene i fjor og rødlistingen av laksen som nær truet brukes mot oss. Verken Driva eller Surna hadde en spesielt svak sesong. Rødlistingen nå skyldes andre kriterier, ikke at situasjonen for laksen er forverret. Det er den faktisk ikke. Myndighetene må lese faglige oppdateringer bedre og ikke la seg påvirke av det bildet som er skapt i offentligheten av hvor dårlig det står til med villaksen.

Byrdefordeling må gjeninnføres

Jeg håper regjeringen tar til vettet, følger sin egen politiske plattform og gjør om på Rotevatns regulering fra i fjor. Noe annet er feigt, og krever en veldig god forklaring. Så vidt jeg kan bedømme er det lite i de faglige rådene som understøtter behovet for raseringen av sjølaksefisket i fjor. Overfiske på små og sårbare bestander er tull og et vikarierende motiv funnet opp av sportsfiskerne. Det må gå en grense for hvor mye en regjering utgått av SP og AP skal stille seg på sportsfiskernes side. Sjølaksefiskerne har for lengst tatt sin del av byrden. Nå må gårdene langs kysten få sitt. Vi leverer kortreist, miljøvennlig mat til vanlige folk. Uten sjølaksefisket «privatiseres» denne delikatessen.

Les også

Hvem rekker opp hånda?