Spesielt styringspartiene Ap og H har siden Pensjonsreformen ledet an i å overse, neglisjere og trykke ned disse to gruppene. Dette har de gjort i mange år, fordi eldre-politikken deres har gitt få politiske konsekvenser uansett hvor uspiselig den har vært. Fattigdommen blant minstepensjonister og uføretrygdede er tydeligvis akseptert av både Ap og H, selv om hele 77 prosent av enslige minstepensjonister ligger under fattigdomsgrensen (SSB).

Ap, Sp og SV ble i november enige om å øke minstepensjonen for enslige i 2023 med 4.000 kroner (333 kroner per måned). En stor del av de enslige minstepensjonistene risikerer imidlertid å miste eller få redusert bostøtte, offentlig tjenestepensjon eller strømstøtte p.g.a. denne lille økningen.

Det ble heller ikke noe bedre for de uføretrygdede. En 100 prosent uføretrygdet fikk t.o.m. økt skatt i 2023, og satt igjen med kun 390 kroner mer per måned enn det vedkommende hadde i 2022.

Våre stortingsrepresentanter bevilget seg derimot en lønnsøkning på 76.321 kroner (6.360 kroner per måned) i fjor, og viste dermed hvor høyt de setter seg selv, i forhold til minstepensjonister og uføretrygdede.

Derfor er det nå viktigere enn noensinne at pensjonister og uføre selv tar ansvar, for majoriteten av dagens stortingspolitikere bryr seg ikke. Det mest effektive vil være å støtte organisasjoner / forbund og politiske partier som har en ærlig eldre-politikk. Om viljen til forandring er til stede blant de eldre, vil det vises under kommunestyre- og fylkestingsvalget i september.

Det vil koste ca. 4 milliarder kroner i året å fjerne fattigdommen blant eldre. Selv om man økte minste pensjonsnivå til over fattigdomsgrensen, ville fremdeles den gjenværende avkastningen fra olje og gass eksporten i 2022 gitt Staten ca. 30 milliarder kroner i økte inntekter hvert år fremover (SSB).

Støre-regjeringens svartmaling om økt pengebruk har også blitt tilbakevist av fagpersoner. Bruker man 30 milliarder kroner i ekstra offentlig forbruk, vil det føre til mindre enn 0,1% økning i prisene på kort sikt (Martin Blomhoff Holm, UIO).

Imidlertid ser det ikke ut til at nålevende eldre-generasjon betyr noe for stortingspolitikerne, så hva er poenget med et oljefond på over 13.000 milliarder kroner, når våre folkevalgte ikke en gang vil bruke av det til de mest trengende. Hvis ikke fjerning av den skammelige og unødvendige fattigdommen blant minstepensjonister og uføre er god nok grunn, hva er det da?