Som et forvrengt ekko av Pompel og Pilts «reparere, reparere» har vi fra siste 8 års regjeringer hørt «effektivisere», «rasjonalisere», «strukturere». Ordet som dessverre altfor ofte er en sørgelig følge, «sentralisere», unngår de helst å ta med.

I mitt yrke som flyger på langfart var det nødvendig å ha et pass nummer 2. Uten hadde jeg blitt satt på bakken en uke eller to hver gang det uunnværlige reisedokumentet lå til behandling i den kinesiske ambassaden for årlig visumfornyelse. Siden ekstrapass bare har to års gyldighet, var jeg således en hyppig gjest på landets passkontorer. I gamle dager ble utstedelse enkelt ordnet ved å svippe innom lensmannen hjemme i Trysil, men som kjent er lokalpolitiet nå fratatt denne funksjonen.

Burde vært overkommelig

Ved siste fornyelse benyttet jeg passkontoret på Jessheim, like før også det ble nedlagt. Prosessen er visst en så komplisert og vitenskapelig affære at ekspedisjonen måtte samles på enda færre steder. I sentralmaktas egen språkdrakt: «Det er et pålegg fra Politidirektoratet for å skape robuste og bærekraftige enheter som har kompetanse til å innfri krav som Riksrevisjonen har stilt».

Selve passet, den lille røde boka, er gjerne et høyteknologisk produkt, men trykkinga er for lengst sentralisert til en avansert maskin ingen reisende trenger å komme i nærheten av. Fra så godt som hvor som helst kan all nødvendig informasjon med bredbåndets hjelp flyte dit med lysets hastighet. Så lenge vi fremdeles har et postvesen, burde også returen av det ferdige pass gå relativt greit, om ikke like fort.

Ikke til forkleinelse for slike som den hyggelige og nå sentraliserte damen bak skranken på Jessheim, men hvilken kompetanse og tekniske vidundere er samlet hos dem som de ikke kunne ha på et lensmannskontor? Utstyr for å ta bilde og fingeravtrykk kan ikke være all verden å betjene i en tid hvor datateknologien har gjort det mulig selv å ta og registrere slikt på en mobiltelefon. Politiet gjør jo slikt med kriminelle, så da skulle man vel tro de kunne håndtere den jevne nordmann også? Apparater som gir topp billedkvalitet og oppløsning både på ansikt og fingre, burde det være økonomisk overkommelig å spre utover landet.

I min mentale armod slo det meg da at det bare er forbannet tull av Politidirektoratet å underkjenne evnene til egne folk rundt omkring i distrikts-Norge.

Per Gunnar Stensvaag

I likhet med hvem som helst kunne funksjonæren i luka selv konstatere at håret mitt er grått og øynene blå. Heldigvis spurte hun ikke om vekta, men jeg måtte oppgi høyden, og dett var dett. I min mentale armod slo det meg da at det bare er forbannet tull av Politidirektoratet å underkjenne evnene til egne folk rundt omkring i distrikts-Norge. Jeg var på nippet til å foreslå at tjenesten fluksens burde tilbakeføres lensmennene, da en sørgelig sannhet igjen formørket mitt sinn. Med sin «nærpolitireform» sørget jo regjeringa for å legge ned en haug med lensmannskontor.

På søken etter andre glupe idéer kom jeg til å tenke på vår kjære ordfører som har blitt betrodd en ny og ærefull oppgave. Han går nå presten, eller i hvert fall sorenskriveren, i næringa. Kan han skrive ut vigselsattest og tyne ut et ja fra lykkelige par, må han vel kunne klare å notere ned ovennevnte opplysninger? Nei, forresten. Ordføreren er en altfor travel mann, så dette får han heller overlate til de dyktige folkene i sørvisskranken. De er lynkjappe på tastaturet og ekspederer jo ved forhåndsstemminga hvert annet år. Med sin årvåkenhet har de nok klart å forhindre ethvert forsøk på valgfusk. I likhet med lokale lensmenn og i motsetning til hva som er tilfelle på et sentralisert passkontor, kjenner de dessuten de fleste i lokalsamfunnet og vil lettere kunne avsløre eventuelle forsøk på å seile under falskt flagg.

Færre kommuner

Filler’n! I farta glemte jeg helt at Erna & Co. med tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, økonomiske strupetak, frivillig tvang og rein skjær tvang fører en politikk for å desimere antall kommuner. Slik sørger de for å fjerne enda flere offentlige arbeidsplasser enn de som forsvant med nedleggelse av de mange statlige jobbene i distriktene. Når det således ikke lenger finnes passelig stilling til den ene av to arbeidsføre i en familie, blir det i neste omgang vanskeligere å rekruttere den andre til det lokale næringsliv. Det stagnerer også fordi det ikke lenger er noen kommunal avdeling som sysler med næringsutvikling. Den ene institusjonen og tjenesten etter den andre forsvinner og forsterker den onde sirkel. Snart er det så få igjen å utstede pass til at myndigheten mener de bare av den grunn har helt rett i at man ikke kan opprettholde funksjonen i slikt et grisgrendt strøk.

Trafikkstasjonene er jo et nytt område for myndighetenes effektivisering, eller snarere enda et offer for sentralisering.

Per Gunnar Stensvaag

Eureka! Jeg har det. Om ikke like nær som lensmannskontoret eller herredshuset, hva med trafikkstasjonene til Statens vegvesen? De utsteder jo førerkort, ikke sant? Pass blir bare en utvidelse av en virksomhet de er steike god på. Hm! Jeg må visst bruke ordet «Steike!» en gang til, nå som kraftuttrykk og med utropstegn. Trafikkstasjonene er jo et nytt område for myndighetenes effektivisering, eller snarere enda et offer for sentralisering.

Et håp om at det i hvert fall blir igjen ett kontor i hvert fylke, er heller ikke rare trøsta i og med at så mange av dem også har blitt tvunget sammen. Det er visst bare å gi opp forsøkene på å finne et egnet sted for å skaffe pass på enkelt vis. Nav- og skattekontor, sykehus og høyskoler, domstoler og sorenskrivere, alt sentraliseres under rådende regime. Overfor blå-blå overmakt nytter det vel heller ikke å dra fram fjellvettregelen «Det er ingen skam å snu», men heller selv bruke en annen, «Grav deg ned i tide», og håpe de får avløsning 13/9-21.

Demontert og sentralisert

Pompel og Pilt sa det så treffende at «to reparatører er bedre enn ingen reparatører». Regjeringene de siste årene har bestått av to, tre og fire partier, og de har ikke reparert. Om de etter høsten valg fortsatt skulle ha stortingsflertallet bak seg, kan de presse enda mer saft ut av distriktsbefolkninga. Hvor effektivt og rasjonelt blir samfunnet når en gjør det vanskelig for dem som lever i det. Hva slags land skal Norge bli når det bit for bit blir demontert og sentralisert framfor at vi igjen sørger for å få tjenester nær folk?