Gå til sidens hovedinnhold

Menn og barn – penga eller livet?

Mannen har behov for et annet alternativ enn den tradisjonelle rollen som skaffedyr, dersom han vil leve lenger og sunnere. Han kan velge mer omsorg for egne barn.

Kronikk

Respons på Mikkel Sibes leserinnlegg 21.09.2021

Mye av debatten om mannsrollen blir en duell om liv eller penger. Vi menn har lenge valgt penger, karriere og makt. De menneskelige kostnadene ved å velge slik er høye. Nå bør menn spørre seg selv, og ikke minst hverandre, om valget er verd den prisen vi betaler. Hvis svaret er nei, bør vi handle nå.

Samfunnet endrer seg raskt, og barna vokser. Skal vi finne vår egen status nå, må vi skyte fra hofta, men med stor presisjon. Vi kan finne vår egen ammunisjon og vår egen blink. Sikter vi feil, kan det bety at vi skyter oss selv med en rask og tidlig død som følge. For menn har jevnt over dårligere mental og fysisk helse enn kvinner, og vi er mer utsatt for alvorlige ulykker. Men mulighetene for selv å velge sin egen livskvalitet som mann er etter hvert blitt flere.

Statistikken til SSB viser hvor livsfarlig norske menn lever.

I barneårene er det mest gutter som trenger spesialundervisning. Når vi når alderen 15-24 er det guttene som hovedsakelig dør i ulykker. Blir vi eldre, kan vi se frem til høyere sykdomsrisiko enn kvinner. Av alle som rammes av sirkulasjonssykdommer i alderen 45-54 er rundt 70-80 prosent menn. I fengslene sitter omtrent 90 prosent menn. Der slipper vi i hvert fall å vise frem vår armod til kvinnene. For blant innsatte er det bare seks-ti prosent kvinner, og de soner i egne kvinnefengsler. Vi kan imidlertid trøste oss med at våre lidelser på denne jord er relativt kortvarige. Menn dør i gjennomsnitt fire til seks år før kvinnene.

Store gutter gråter ikke

Menn har behov for et annet alternativ enn den tradisjonelle rollen som skaffedyr, dersom vi vil leve lenger og sunnere. Alternativt kan vi velge mer omsorg for egne barn eller et yrkesliv med omsorg for barn. Ønsker vi å være viktige personer i egne barns liv, må vi investere i dem. Å utvikle nær tilknytning til et barn krever mye tid. I de første to årene knytter barnet seg tettest til den som bruker mest tid på skifting av bæsjebleier, mating, lek og kos. Vil vi være med i fortsettelsen, må vi også investere tid fra starten.

Statistisk sentralbyrås rykende ferske statistikk viser at stadig flere menn, med barn opp til skolealder, bruker mer tid hjemme sammen med barna. På 1980-tallet fikk flere menn lengre arbeidstid. I løpet av de siste fire årene er småbarnsfedres gjennomsnittlige arbeidstid blitt redusert med to timer i uken i forhold til mødrenes arbeidstid. I tillegg ønsker hele 20 prosent av alle fedre en enda kortere arbeidstid med tilsvarende reduksjon i lønnen. Dette betegner forskerne som en overraskende utvikling som muligens er forårsaket av større bevissthet om viktigheten av å investere tid hjemme mens barn er små. Utviklingen går rett veg, men litt seint.

Mer deltakende

Utviklingen viser en mer positiv trend mot en mer deltagende og innholdsrik farsrolle. Menn er lite deltagende i omsorgsyrker. Kun fem til ti prosent av arbeidsstokken i barnehager er menn. Hvorfor er det slik? Er vi redde for å gå inn i kvinneyrker, eller vet vi ikke hva menn som jobber i omsorgsarbeid gjør? Hvorfor jobber så få menn med omsorgsarbeid med barn når flere bruker mer tid på barn hjemme? Er det kanskje lønna og statusen som er for lav, eller fordrer mannlig omsorgsarbeid en sikker tro på egen maskulinitet som få menn har? Ikke vet jeg, men dette henger nok sammen med både mot, prestisje, lønnsnivå og kunnskap. I alle tilfelle viser statistikk at de fleste nye arbeidsplassene skapes i omsorgssektoren. Det kan tvinge menn inn i omsorgsarbeid fordi de ikke har andre alternativ. Skal vi i stedet tillate oss selv å prøve?

Omfattende endringer i samfunnet har fått store konsekvenser for barndommens betingelser. Hyppigheten av samlivsbrudd og økningen i antall timer barn tilbringer sammen med personale i barnehager, fritidsordninger og skoler gjør at barn tilbringer uforholdsmessig mye tid sammen med kvinner.

Klare forskjeller

Forskning viser at det er klare forskjeller på hvordan menn og kvinner oppdrar barn. Menn kan bruke sine kamerater til å snakke mer om barn, men gjør det sjelden. Menn mister derfor mye av muligheten til å dele hverandres barnekompetanse. Altfor mange manneverdier er usagte og derfor vage. Mye av menns oppdragelse blir derfor vanskeligere og dårligere enn nødvendig. Menn synes imidlertid å legge mer vekt på uavhengighet og selvtillit som viktige mål for barneoppdragelsen. Dette kan komme både jenter og gutter til gode.

Kvinner legger større vekt på utvikling av evnen til å leve seg inn i andres følelser og fornuft (empati). Det er derfor viktig at menn og kvinner utfyller hverandre i barneoppdragelsen både hjemme, i barnehagen og skolen.

Barn trenger å utvikle innlevelsesevne slik at de kan føle med andre. Innlevelsen gjør barnet motivert for å hjelpe andre. Menn synes å ha en tendens til å vise forakt for svakhet, blant annet ved å overdrive konkurransementaliteten og målbevisstheten. I stedet bør kanskje menn også vise barn sin sårbarhet og empati. Vi må også kunne vise at vi kan bli rørt i stedet for å si at store gutter gråter ikke. Mannlig empati kan menn også overføre til barn for eksempel ved å holde positive prekener ved f. eks. å si: «Hvis flere gjorde slik du gjorde nå, ville det ikke være så mye krig i verden.» Det gir barna en styrket tro på at det de gjorde var bra i forhold til mannlige verdier, og samtidig en underforstått beskjed om at det går an å strekke seg litt lenger som medmenneske.


Bare vent til far kommer hjem, du

Barn, og særlig gutter, trenger å kontrollere sin aggresjon. Forskning viser at sanksjonering er nødvendig i barneoppdragelsen, men at strenge straffer er helt unødvendige. Det viktigste er at barna forstår hvilken handling de blir sanksjonert for, blir gjort oppmerksomme på eventuelt bedre valg de kunne gjort, at den eventuelle straffen er presis i tid og står i forhold til den gale handlingen. En umiddelbar lett straff som treffer godt er mye bedre enn en streng straff etter en uke (bare vent til far kommer hjem, du!). Menn kan ha et fortrinn når det gjelder å lære barn å kontrollere aggresjon fordi flere av oss kanskje har lettere enn kvinner «for å ta i» fysiske grensesituasjoner for hva som er akseptabel oppførsel. Menn leker nok også oftere fysiske leker med barna og kan f. eks. ved lekeslåssing sette grenser for hvor hardt man kan dytte, slå eller klype før man er over streken.

Bør bruke mye tid

Å gi barn et positivt selvbilde er også en svært sentral del av barneoppdragelsen, hvor også menn har et viktig ansvar. Menn kan vel bli flinkere til å lære jenter til å bli noe annet enn små «barbier». Jenter trenger også å bli modige og stolte. Guttene lærer gjerne å bli menn gjennom det usagte og tøffe, noe som like gjerne fører til indre tomhet, som til en oppvekst som gir en trygg og «hel» mann. De som får en oppvekst med indre tomhet fyller dette ofte med erobringer ute når de blir voksne menn. Kanskje kunne de, til glede for seg selv og sine omgivelser, funnet roen hjemme av og til?

De fedre som ønsker å bli viktige personer for sine barn bør altså bruke så mye tid som mulig med dem. Og særlig i barnets første leveår. Menn som fikser dette er helt klare i sin tale. De sier de får et mye bedre forhold til de barna de er mye sammen med, og at de dermed får en mer innholdsrik rolle som far. En aktiv deltagelse ser også ut til å påvirke menns egenutvikling i positiv retning, og dermed bedre kvaliteten på samværet med barna. Resultatet kan bli en bedring av vår tillit til oss selv som fedre og som yrkesutøvere i arbeid med barn.

Kvinnene drar ifra?

Kvinner har brutt mange barrierer og deltar i det som tidligere var mannsdominerte yrker. Kvinnene overtar universitetene og høyskolene. Trenger vi en kjønnsbasert skole- og utdanningsreform? Mange menn er fremdeles dypt forankret i den gamle mannsrollen. Informasjonen strømmer på, barn vokser opp med hyppige verdiendringer samtidig som forventningene til voksenrollen skifter fort.

Hvilken blink skal vi velge? Blir menn utfordret til å snakke om penger, makt og posisjon, skyter vi ofte i hytt og pine på den nye kvinnerollen, på statsfeministene og alt som ser ut til å true vår egen definisjon av mannsrollen. I verste fall skyter vi skivebom med dødelige rikosjetter som treffer barna eller oss selv. Hva vil vi med barna og livene våre?

Les også

Gutta, vi må prate

Kommentarer til denne saken