17. mai-feiring før og nå

Bildet tatt fra boken «Sundbåten, Folk over havna- fra fergemenn til Angvik».

Bildet tatt fra boken «Sundbåten, Folk over havna- fra fergemenn til Angvik».

Av

Tilbakeblikk på sundbåtens historie.

DEL

LeserbrevSå har 17. mai gått over i historien. I det vakre været vi hadde denne gangen var tilslutninga så stor som vi neppe har sett den tidligere. Skuddene fra kanonene på Innlandet starter dagen som det alltid har vært stillet så mange forventninger til. De færreste har kanskje ikke tenkt over hvor nært sundbåten har vært knyttet til 1. og 17. mai-feiringene.

Når samtlige, med eller uten barnevogn, skulle over til Kirkelandet for å se voksentoget, fikk føreren av sundbåten store problemer.

I eldre tid sto føreren med baken mot fyrroms-døra dypt nede i båten. Hvis trappa forut da var fylt med passasjerer kunne han ikke se foran båten når han skulle legge til. Derfor hendte det ofte at den med et smell fikk et ublidt møte med pongtongen.

Båtene hadde problemer med «å legge til» i rushsituasjoner i mange år, inntil de kom på å «bygge styrehus» oppe på taket på båten. Etter hukommelsen tok det flere år før alle var ferdigbygd, men hvilke årstall det var vites ikke.

Hva var innebygget av sikkerhet på sundbåten?

Mannskapene om bord har alltid vært solide folk som i storm og i stille gikk til sin gjerning med den største ansvarsbevissthet. Det ble alltid stilt de strengeste krav til dem at de skulle stille opp på rett sted til rett tid.

Allikevel var det ting ved sundbåtdrifta som trengte årvåkenhet. Da vi omsider fikk landgang ned til pongtongene, var det alltid fare for at fallulykker kunne forekomme. For å sikre mot dette var det spikra tversgående lister nedover landgangen. Disse listene ga sikkerhet, men de hadde også sine ulemper.

På høytidsdager, som 1. og 17. mai, var det i rushtida en masse barnevogner som skulle bæres opp fra båten, og de måtte, på grunn av listene bæres helt opp på kaia. All bæringa på festdager ga et stort arbeidspress på mannskapene, og det ble sagt at de var helt utslitte etter slike påkjenninger.

Problemene under slike rushsituasjoner varte ved i mange år inntil en ung gutt fikk vikarjobb om bord. Han spurte, hvorfor sager dere ikke vekk deler av listene der hvor barnevognhjulene skal gå? Det ble gjort, og derved ble pongtongen kjørbar i hele sin lengde.

Her blir det behov for en del sundbåthistorie.

I 2005 ble det gitt ut en bok som heter «Sundbåten, Folk over havna- fra fergemenn til Angvik».

skrevet av Sven Erik Olsen og Tor Olsen. Den handler om sundbåtens historie og utvikling fra 1876 og helt fram til vår tid. Ikke bare skildrer den båtenes skjebne i krig og fred gjennom 143 år, men boka gir også en oversikt over mannskapene som har gjort tjeneste om bord i denne lange tida.

For dem som er glad i byen vår og sundbåtene er boka et oppslagsverk av stor verdi. Så vidt jeg vet finnes det bare få bøker igjen av det siste opplaget, men så verdifull som denne boka er i sin «lokalhistoriske væren», bør den trykkes på nytt så de fleste interesserte kan få lese og eie den.

Hvis mange nok melder seg som interessert, kan den kanskje trykkes i et nytt opplag til glede for nåværende og kommende generasjoner.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags