«Døyr fe; døyr frendar, døyr sjølv det same»

Av

En verdirefleksjon over vindkraftverksplanene på Skardsøya, Aure kommune.

DEL

LeserbrevÅ møte folk fra bygdesamfunnene på Skardsøya sommeren 2019 var mildt sagt trist! Vindkraftsaken på øya virker til å være så betent at folk opptrer uvanlig tilbakeholdne. De synes motvillige eller redde for å tilkjennegi egne synspunkt på saken. Mange virker synlig plaget når spørsmålet om for eller imot vindkraftverk kommer opp. Sjøl er jeg hyttebeboer på nordøstsiden av Skardsøya, mot Dromnessundet. Jeg vil ikke kunne se vindturbininstallasjoner fra min horisont eller tilholdssted på øya. Min tilknytning til Skardsøya stammer fra min fars slekt, ubrutt gjennom flere generasjoner. Av alle steder jeg har bodd og oppholdt meg i dette landet, er Skardsøya det stykke Norge som for meg kjennes mest hjemlig og som derfor også ligger hjertet mitt nærmest. Ikke bare på grunn av den vakre naturen og tilgangen til skog, fjell, vann og hav, men også på grunn av det sosiale fellesskapet og dugnadsviljen mellom menneskene som bebor dette samfunnet.

Nå kan det virke som det tillitsbaserte, sosiale fellesskapet på Skardsøya er ført inn i et destruktivt spill. Dette skjer i en tid hvor verdens energibehov øker og etterspørselen etter fornybar energi er på sitt høyeste, noensinne. Norges vassdrags- og energidirektorat har utarbeidet en nasjonal rammeplan for landvindskraft. NVE og landets myndigheter for øvrig deler et internasjonalt ansvar for å innfri Parisavtalen for å møte den felles uhyggelige og voksende, globale klimakrisen. Inngåtte kontrakter om salg og leie av utmark til utbygging mellom profittinteresserte gründere og investorer samt grunneiere på Skarsøya som ivaretar egne økonomiske fordeler, skaper splid mellom øyboerne. Folk står forståelig nok i motsetningsfylte posisjoner til vindturbinplanene, avhengig av fordeler eller ulemper den enkelte måtte ha av en eventuell vindkraftsatsing. Dette er en krevende og utrolig trist sak for dette dugnadssamfunnet med tanke på framtidig sosial omgang, samarbeid og organisasjonsliv i grendene. Gjennom kontinuerlig og sterk dugnadsinnsats gjennom mange år, klarte for eksempel Skardsøyingene å berge nærbutikken Coop, som ligger på det tradisjonsrike handelsstedet Vihalsen. Etter konflikten rundt vindturbinene kan vi bare håpe at butikken fortsatt vil forbli det naturlige, sosiale og økonomisk bærekraftige samlingsstedet for øyboere og for tilreisende.

Et kjent sitat fra Håvamål lyder slik: Døyr fe; døyr frendar, døyr sjølv det same. De avsluttende linjene i verset går omtrent sånn; «ordet om deg døyr aldri, vinn du eit gjetord gjevt». Hver generasjon og hver person er her på jorda i et så kort og avgrenset tid. Hvorfor da ikke sørge for å vinne et godt ettermæle ved å bidra til å trygge og bevare natur, flora og fauna slik at det blir levelig for alle arter, inklusiv mennesket enda i en uoverskuelig framtid? Folk i tidligere, norrøne samfunn visste i likhet med mennesker som lever i dag, at alt og alle skal vi komme til å dø. Det de tidligere nordmenn ikke kunne overskue var med hvilket tempo industri og teknologi skulle komme til å utvikle seg, fra under industrialiseringen som startet i Norge på 1850-tallet, og som fortsatte framover.

I 1970-årene delte noen av oss en nullvekstvisjon og en romantisert drøm om vindmøller som alternative energikilder. Ingen av oss drømte da om at vindturbinene skulle rage like inn i himmelen femti år senere. Ingen av oss drømte om at installasjonene skulle bety uopprettelige inngrep i naturen, slik som omfattende veisystemer og installasjoner i Norges urørte fjell- og kystområder. Ingen av oss visste at de skulle komme til å true pollinerende insekter eller andre fugle- og dyrearter, myrer og planteliv.

Heldigvis tar nå både politikere fra den nåværende Solberg-regjeringen, og andre sentrale politikere til orde for at Norges vassdrags- og energidirektorat sitt forslag til nasjonal rammeplan for vindkraft bør settes på vent. Det er godt kjent at det norske statlige energiselskapet Equinor nettopp har vunnet en anbudskonkurranse om å bygge havvindturbinkraftverk for delstaten New York. Videre er det kjent at den norske stat gir 2,3 milliarder til Equinors prosjekt, Hywind Tampen, om å bygge flytende vindkraftverk i Nordsjøen.

Hvorfor ikke bare legge planene om vindturbiner på Skardsøya og på annen urørt natur til side inntil videre?

Avslutningsvis i denne teksten vil jeg rette en sterk oppfordring til de grunneiere på Skarsøya, som har inngått kontrakter og avtaler med selskapet Njordr AS om å avgi land til vindturbininstallasjoner og veibygging i fjellene, om å reversere og kansellere disse kontraktene snarest mulig! Samtidig vil jeg rette en dypfølt takk til de grunneierne som er i mindretall, men som har utvist mot og vilje til å avstå fra egne økonomiske fordeler ved å si nei til vindkraftutbyggerne, innenlands- og utenlands kapital, samt til andre krefter som presser på for utbygging.  

Til politikere i Aure, med eller uten dobbeltsidige interesser i denne saken, vil jeg si: Bruk dømmekraften godt, og merk dere tidsånden som råder nå. Vindkraftverk på sårbare områder til lands er allerede avleggs, jamfør nye teknologimuligheter og lønnsomhet i flytende havvindkraftverk. Vent til teknologien tillater en kombinasjon av bølge- og vindkraft i en og samme rigg. Bruk hjerte og langsiktig dømmekraft til å ta innover dere hvilket ansvar dere har, ikke bare for mennesker, samfunn og sivilisasjon, men også for alle de andre levende skapningene vi har rundt oss, som blåvingesommerfuglen på Skarsøyfjellene, myr- og lyngplantene der, og ellers alt som har livets rett og som har en egen verdi i det å finnes til i den store sammenhengen.

Til innbyggere og velgere i Aure kommune som skal stemme over vindturbiner på Skardsøya i Aure kommune, den 9. september, vil jeg si; dere står overfor et vanskelig og irreversibelt verdivalg. Det er ikke potensielle inntekter fra vindkraft på Skardsøyfjellene som vil sikre kommuneøkonomien eller arbeidsplassene framover. Det er småpenger dette er snakk om! Reflekter grundig over de viktigste verdiene dere har, og diskuter gjerne summen av verdier sammen med hverandre, både med motstandere og meningsfeller. Hva er viktigst? Kortsiktig økonomisk vinning for kommunen og for noen grunneiere, versus urørt norsk kystnatur til glede for menneskegenerasjoner i uoverskuelig framtid, samt for alt annet liv vi deler Jorda med. Jeg minner om at det er oss mennesker som har opphøyd oss selv til forvaltere av Jorden med dens naturressurser. Det forplikter oss etisk. Ha et godt valg!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags