Rusreformen: Hjelpe ─ ikke straffe

Av
DEL

LeserbrevDet sentrale i rusreformen er at vi skal gå bort fra straff som virkemiddel, og i stedet tilby personer som bruker rusmidler hjelp eller behandling. Bakgrunnen for dette er en erkjennelse av at straff er et svært lite egnet virkemiddel for å forebygge at folk bruker rusmidler eller får rusproblemer, samtidig som straffen i seg selv har betydelige personlige, sosiale og samfunnsmessige kostnader, blant annet ved å føre til stigma og utenforskap.

Hjelpen vi tilbyr må også følge de samme krav til faglig forsvarlighet som ellers gjelder helse- og omsorgstjenestene. Det er her verdt å påpeke at Helsedirektoratet i sitt høringssvar til Rusreformutvalget påpeker at de såkalte “ruskontraktene”, som gjerne innebærer å dokumentere rusfrihet ved urinprøver i et år, ikke er å anse som en kunnskapsbasert tiltak. Påtvungne ruskontrakter faller åpenbart ikke under det som kan regnes som faglig forsvarlig helsehjelp.

Det kan heller ikke være sanksjoner for å enten takke nei til tilbud om behandling, eller for å ikke fullføre avtalt behandlingsløp. Slik Statens Helsetilsyn påpeker i sitt høringssvar, vil dette være å innføre en indirekte form for tvang i helse- og omsorgstjenesten. Dette vil bryte med grunnleggende prinsipper i disse tjenestene, og gi helsepersonell en uheldig dobbeltrolle som kontrollører og sanksjonsutøvere.

Hjelp skal være hjelp, og ikke en erstatning for straff. Avkriminalisering av rusmiddelbruk er en nødvendig forutsetning om vi mener alvor i vårt ønske om å gi personer som bruker rusmidler tilgang på god og forsvarlig helsehjelp.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags