Hvorfor bryr vi oss ikke om den økende barnefattigdommen?

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevVi møter barn som legger seg sultne, som ikke har råd til fritidsaktiviteter, og som ikke har noen å leke med fordi nabobarna er på betalte aktiviteter eller ferie. Barnefattigdommen er økende og får alvorlige konsekvenser. Hvorfor reagerer vi ikke? En stilltiende aksept er IKKE greit.

Denne uka, 04.–08. juli, er 35 barnefamilier med til sammen 116 personer på ei ukes gratis ferieopphold,Ferie for alle, i regi av Møre og Romsdal Røde Kors. Mer enn tre ganger så mange familier hadde søkt om plass.

92 000 barn vokser opp i familier i Norge med vedvarende lav inntekt, viser de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå lagt fram nå i april (tall for 2014). Nok et år med en urovekkende økning; opp 8000 fra året før. I mer enn ti år har vi sett at dette tallet har økt. Nå utgjør disse barna hele 9,4 prosent av alle under 18 år, mot 3,3 prosent i 2001. Dessuten blir gapet mellom de barnefamiliene som har mest å rutte med og de som har minst, stadig større. Likevel er temaet knapt oppe i samfunnsdebatten.

Det er vårt ansvar

Om vi ikke reagerer, aksepterer vi framveksten av barnefattigdom og nye klasseskiller. Det kan vi ikke. Vi skylder barna, som ikke selv har mulighet til å påvirke sine levekår, å gi dem like muligheter, uavhengig av familien de er født inn i. Fattigdom er for mange skambelagt og brer seg gjerne i det skjulte. De berørte foreldrene hever sjelden røsten. Barna fremmer heller ikke sine ønsker, de vil unngå å påføre foreldrene ytterligere påkjenning. Det er alle vi andre som må reagere. Vi må hjelpe barna dette gjelder, og her har vi alle et ansvar.

Ensomhet og utenforskap

En god barndom handler om å være med på det samme som nabobarna og klassekameratene. Det handlerikkeom å sammenlikne seg med de rikeste eller å ha et vell av materielle goder og dyre feriereiser. Det handler om å kunne delta i hverdagens fellesskap, som å leke med andre barn. Dette er ikke en selvfølge i dag hvor unge i økende grad organiseres i betalte fritidsaktiviteter som igjen danner vennestrukturer.

Det handler om å få delta på alminnelige fritidsaktiviteter og bursdager sammen med de andre, samt å få et avbrekk i form av gode ferieminner. Det er heller ingen selvfølge nå som alt koster; kontingenter, egenandeler, utstyr, turer og bursdagsgaver. Resultatet blir at barn fratas retten til deltakelse, noe som strider med Barnekonvensjonen.

Å føle seg annerledes og stå utenfor fellesskapet kan være tøft, og det kan få alvorlige konsekvenser. Det kan gi tap av egenverd og selvfølelse, og for noen blir det en ond sirkel: De velger å trekke seg unna. De demper egne forventninger og fremmer ikke egne behov. Ensomhet og utenforskapkan fort bli resultatet, for noen også psykiske plager og skolevansker. Vi må hjelpe hvert enkelt barn og gi dem like muligheter til et godt liv. Vi må reagere. Det skylder vi barna. Det er hele samfunnet tjent med.

Seks punkter til hva vi må gjøre:

Økt bevisstgjøring.Uten å stigmatisere, må vi tørre å snakke om problematikken og dens utbredelse. F.eks. vet vi at barnefattigdom ikke rammer tilfeldig. Barn som har foreldre med lav tilknytning til arbeidslivet, er enslige forsørgere eller har innvandrerbakgrunn, er spesielt utsatt.

Økt medansvar.Vi må jobbe for at alle voksne føler medansvar. Naboer, foreldre og aktivitetsledere kan bidra til å finne praktiske løsninger i hverdagen; som redusert betaling i idrettsklubben eller korpset, kjøreordninger, utstyrskasser, ivre for moderate lagturer, invitere hjem etc.

Frivilligheten må bidra.Røde Kors og andre frivillige organisasjoner kan ikke avskaffe fattigdom, men vi kan lindre konsekvensene av å vokse opp i den. Vi tilbyr, som et supplement til offentlige, åpne møteplasser og fritidsaktiviteter der alle er velkomne, uavhengig av foreldrenes lommebok.

Alle kommuner må omtale barnefattigdom i sitt planverk. Å gi barn mulighet til å delta i alminnelig aktivitet er et offentlig ansvar. Samtidig viser riksrevisjonen at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal få delta sosialt. Det er bl.a. ingen sammenheng i kommunene mellom hvor mange barn de har som lever i lavinntektsfamilier og antall tiltak de setter inn mot barnefattigdom. Riksrevisjonen viser også at de kommunene som har barnefattigdom omtalt i sitt planverk, er de som har flest tiltak.

Alle kommuner må delta i Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom.I dag er det opp til hver enkelt kommune å bestemme om den ønsker å delta i denne økonomiske støtteordningen. Det betyr at gode lokale initiativ som skal avhjelpe barnefattigdom, stoppes grunnet manglende finansiering. Dette har Røde Kors selv erfart, bl.a. knyttet til våre lokale aktiviteter for barn og unge.

Myndighetene må sikre familier en inntekt som er til å leve av.Å avskaffe barnefattigdom er et offentlig ansvar. Det finnes virkemidler, som økt barnetrygd, bedre bostøtteordninger, reduserte barnehage-/SFO-satser og arbeidslivsfremmende tiltak.

Denne uka besøker statsminister Erna Solberg Møre og Romsdal Røde Kors sin ferieleir på Haraldvangen i Hurdal. Vi håper det kan bidra til økt oppmerksomhet til den alvorlige samfunnsutfordringen barnefattigdommen representerer, og at det kan stimulere til både offentlige og private initiativ som gjør tilværelsen enklere for dem det gjelder.

Nøkkeltall Ferie for alle – Norges Røde Kors:

* 5300 barn og voksne har søkt om å få et ferieopphold sammen med Røde Kors.

* 2270 barn og voksne får reise på ferieopphold i sommer

* Det arrangeres 41 ferieopphold over hele landet

* 240 frivillige

* Antall reisende 2001–2016: Over 20 000 barn og voksne har reist sammen med nesten 4000 Røde Kors frivillige på 500 ferieopphold. I tillegg skal Røde Kors arrangere ferier i både høst og juleferien, så tallet vil bli enda høyere før året er over.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags