Nye Molde giftdeponi

Av
DEL

LeserbrevPlanene for giftdeponier på Raudsand i nye Molde kommune har et enormt omfang og representerer en stor forurensningsfare der de er tenkt plassert i ei helling ned mot Tingvoll-/Sunndalsfjorden.   

Ressursene må resirkuleres

Farlig, uorganisk avfall omfatter jernholdig svovelsyre (270 000 tonn årlig), flygeaske fra Norden og hele Nord-Europa (til sammen 260 000 tonn), kvikksølv og diverse annet avfall fra industri som i dag leveres til Langøya. Mesteparten av avfallet vil komme langveisfra og skal fraktes med båt langs hele kysten av Sør-Norge, forbi Stadt og Hustadvika, passere Kristiansund og gå videre inn Freifjorden og Tingvoll-/Sunndalsfjorden. Med den mengden uorganisk avfall utbyggerne skisserer, vil det de fleste dager komme et fullastet skip som skal losses på Raudsand. Hver enkelt fjellhall skal ha et volum på 375 000 m³. Etter hvert som hallene blir fylt opp, skal de plugges igjen. Hallene vil deretter fylles helt opp med vann. Til sammen skal fjellhallene ha en mottakskapasitet på 20 millioner tonn.

Nå viser det seg at de to virkelig store fraksjonene farlig avfall kan behandles på en mye bedre måte enn å legges i deponi. Bedriften Kronos Titan, som i dag deponerer forurenset svovelsyre, kan pålegges rensing. Dette skjer i andre land, men i Norge har deponering på Langøya vært ei billig løsning. Rensing er dyrere enn å kvitte seg med syra til deponi. Om nødvendig bør myndighetene gi bedriften støtte til å få i gang rensing. For den andre store fraksjonen, flygeaske, pågår det storskala utprøving av metallgjenvinning på Norsep sitt anlegg på Herøya. Norsep hevder at deres teknologi kan brukes på alle større forbrenningsanlegg, slik at det ikke blir nødvendig å frakte aske til spesielle giftdeponier. Når både rensing av svovelsyre og resirkulering av metaller fra flygeaske realiseres, vil dette redusere behovet for deponikapasitet dramatisk. Å bygge ut stor deponikapasitet nå er derfor feil strategi og vil bare utsette overgang til resirkulering.

Det resterende farlige avfallet bør lagres tørt i haller hvor det kan holdes hver for seg, inspiseres og eventuelt resirkuleres hvis ny teknologi gjør at ressursene kan gjenbrukes. Dette vil være tryggere enn å lagre i vann.

Mange kilder til forurensing

Prosjektet på Raudsand omfatter imidlertid langt mer enn fjellhaller. I tillegg planlegges fem, åpne deponier som skal fylles med annet avfall. I tre av disse er det søkt om å deponere såkalt ordinært avfall. I henhold til søknad kan dette være forurensede gravemasser fra urbane og industrielle områder, betong, sedimenter fra mudringsoperasjoner, gateoppsop, ristgods, silgods, restfraksjon fra renset borekaks, skytebanemasser, aktivt kullavfall fra avløpsrenseanlegg og dessuten gamle deponier som avdekkes. Med andre ord blir dette en uoversiktlig blanding av mange typer avfall, deriblant miljøgifter. Det største området for åpent deponi er et 300 dekar stort skogs- og myrområde som heller mot sjøen. Her bør det aldri tillates deponi.

Fra fjellhallene og de åpne deponiene er det svært mange kilder til forurensing om det lekker ut i fjorden. Det vil være fare for forurensing, både fra overflatevann, sigevann og utlekking fra fjellhallene. Det er neppe mulig at alle disse vannmassene blir renset før de havner i fjorden. I tillegg kommer det store mengder prosessvann. Deponiene ligger nær hverandre og delvis oppå hverandre. Det krever inngående kjemisk forståelse å forutse hvilke farlige, kjemiske forbindelser som kan oppstå. Både det farlige uorganiske avfallet og det ordinære avfallet kan inneholde en rekke ulike komponenter, som både hver for seg og samlet kan være svært skadelige og tungt nedbrytbare. Kvikksølv, fluorforbindelser og PCB er eksempler på stoffer vi absolutt ikke skal ha mer av i det marine kretsløpet. Konsekvensene for livet i havet er dårlig belyst i konsekvensutredningen.

Deponi og demokrati

Kommunene som ligger rundt fjorden har protestert på planene gjennom innsigelse. Det er tverrpolitisk motstand mot deponiene i nabokommunene på Nordmøre. Fra kommunene Molde og Midsund, som sammen med Nesset blir ny storkommune, savnes et sterkere engasjement. Det er mulig at det der er lite kjennskap til planene. Innsigelse er den sterkeste protesten en kommune kan gi. Om det likevel blir gitt tillatelse til å etablere deponiene, vil det oppleves som et stort overgrep og en hån mot demokratiet. Nesset kommune skal i mai behandle reguleringsplanen for området. Kommunestyret har dermed mulighet til å legge saken død og slutte fred med sine nabokommuner.

MDG mener at sentrale myndigheter må ta et mye større ansvar enn i dag for trygg håndtering av farlig avfall. Det er ikke forsvarlig at et kommunestyre i en liten kommune skal ha ansvar for en sak med en så stor kompleksitet og mulige konsekvenser for mange kommuner og for framtida.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags