Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka får ta deg

Av
DEL

LeserbrevJeg er ikke så sikker på om du vet det, for jeg tror egentlig ingen har sagt det til deg, sånn i klartekst, men greia er den at vi er inne i en brytningstid, på godt og på vondt ...

Jeg husker henne godt, mine kusines bestemor, der hun tynn og skrøpelig lå midt i den store dobbeltsengen oppe på stueloftet. Kreften hadde tatt godt for seg, men det markerte ansiktet strålte alltid opp når vi barna kravlet opp i sengen hennes med bøker og tegnesaker. Lukten av sykdom lå som en dis oppunder takbjelkene, og av og til bredte den seg rundt om i hele rommet. Etter hvert som hun ble sykere måtte vi liste oss på tå for at hun skulle få hvile, og så ebbet livet hennes til slutt ut i det store hvite nordmørslånet som hun en gang hadde flyttet inn i som ung brud.

Selv vokste jeg opp med gammeonkel som bodde på kåret. Jeg husker lukten av terpentin, biotex. Jeg husker slagstøvlene, vadmelsbuksene og lyden fra neglene hans som trommet ned i respatexbordplaten, akkompagnert av tonene fra plystringen hans. Han spurte alltid om hva jeg hadde lært på skolen, og jeg svarte «ikke no». Han døde 99 år og 10 måneder gammel på bygdas aldershjem, og det rett før jeg tok fatt på voksenlivet. Helt til det siste spurte han meg om jeg hadde sett trosten, ørna og småspurvene hjemme på den gamle husmannsplassen der hvor vi begge hadde trått våre barnesko.

Lurer du på hvor jeg vil med disse tilbakeblikkene? Vel, jeg vil at du skal dvele ved disse ordene: Velferdsstaten, storfamilien, livskvalitet og forventninger. Og spesielt vil jeg at du skal dvele ved det siste ordet; Forventninger.

For hvilke forventninger har du av Norge AS, velferdsstaten og eldreomsorgen? Jeg tror at du, som så mange andre, har store forventninger til at velferdsstaten skal ta seg av dine besteforeldre, dine foreldre, og deg selv i det alderdommens dunkle sider gjør sitt inntog. Iallfall har du en klar forventning om at Norge AS skal ta seg av dem som bygget opp Norge til å bli det aksjeselskapet som du har vokst opp i. Men greia er den at velferdsstatens glansdager er over, og tjenestetilbudet vokser ikke videre inn i himmelen. Og antakeligvis uten at du har skjønt det, så har velferdsstaten begynt å dreie mot en hverdag hvor tjenestetilbudet tones ned.

Om du tar deg tid til å lese stortingsmeldinger så står det skrevet innimellom linjene at pårørende og frivilligheten må på banen. Jepp, du leste rett, du leste pårørende. Og da pårørende som deg og meg. For det er ikke nok offentlige hender til å kunne bistå, ei heller er det penger.

Jeg har i det siste fulgt med på eldregeneralens refleksjoner om byens eldreomsorg i diverse fora. Han viser blant annet til at det er mange eldre i byen som har så store problemer at de ikke klarer seg selv, og at dette har kommet som julekvelden på kjerringa på kommunen. Men på undertegnede så virker det som denne kjensgjerningen også kommer som julekvelden på kjerringa på den vanlige mann i gaten. Og da i full krasj med forventningene vi har av velferdsstaten. Jeg forstår eldregeneralens refleksjoner, og jeg har en oppfatningen av at den representerer oppfatningen til den vanlige mann i gata

Selv har jeg kommet til den konklusjon at vi står ovenfor en brytningstid, og at situasjonen i Kristiansund kommune ikke er enestående. Dagens situasjon er et symptom på endringene vi står ovenfor innen eldreomsorgen. Men det som gjør det særs sårbart i Kristiansund kommune er byens sosiale utfordringer generelt 

En klok mann, Per Fuglli, bad oss om å ikke være et entall på jorden, samt at vi må bry oss om flokken vår. I min samhandling med eldre gjennom et levd liv, så er det en ting som går igjen: Lengten etter å få være sammen med sine, med flokken sin. Og dette lar seg dårlig kombinere med karrierer, der hvor vi fokuserer på jobben for å betjene lånet på villaen, hytta, båten, bilene og sydenturene. Og hvor vi gjerne er bosatt et helt annet sted i landet. Klart forventningene til Norge AS da er store når livets gang puster oss og våre i nakken.

Jeg var en av dem som avga min stemme til det alternative budsjettet nå i desember. Og det står jeg for som folkevalgt, samt at jeg er fullstendig klar over at enkelte mener at dette budsjettet er kortsiktig tenkning. Men i denne dreiningen som alt er i gang, og som krenger som et skip på kollisjonskurs, så var det viktig for undertegnede å gi sårbare grupper et pusterom. Og det mens du og jeg senker våre forventninger til velferdsstaten, samt begynner å innse at vi i fellesskap må begynne å tenke nytt.

Før jeg valgte å flytte «heimatt» til Nordmøre, så bodde jeg i Tigerstaden. I gata hvor jeg hadde leilighet bodde det en middelaldrende pakistaner som jeg ble kjent med da han kjøpte min gamle skinnsofa. Han var som en mafioso-boss der han huset hele storfamilien i den 80 m² store leiligheten. Temaet han alltid ville diskutere med meg var hans vantro observasjoner over hvordan nordmenn behandlet sine eldre, samt hans forundring over hva som var den norske storfamilien. Nå 20 år senere forstår jeg hva han stusset over. For når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket så kråka får ta deg.

Eller at vi satser på flokken vår, velferdsteknologi, kårenden, omsorgsboliger, omsorgspenger samt en erkjennelse av at vi alle må dra dette lasset sammen, og ikke bare feste vår lit til at velferdsstaten er den som avgjør kråkas livskvalitet på hennes/hans gamle dager.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags