Norsk fotball ligger nede. Det er visst ekspertene enige om. Økonomien i klubbene er dårlig. Landslaget feiler. Klubbene feiler i Europa. Norske spillere feiler i Europa. Norske trenere feiler i Europa. Tilskuertallene har bare gått nedover siden 2007. TV-avtalen har vært en katastrofe. Norsk fotball snakkes ned, ned, ned. Av norske fotballeksperter.

Hva er ekspertenes svar på elendigheten? Urovekkende ofte at Tippeligaen må krympes til 12 lag. «Vi må ned i 12 lag så fort som overhodet mulig for å få en tettere og mer dramatisk liga. Det koker ikke lenger på samme måte rundt norsk fotball» sa Kjetil Rekdal til Aftenposten 15.07.

«Jeg sitter ikke på noen fasit på hva som bør gjøres, men at Tippeligaen må ned til 12 lag trenger en ikke å være hjernekirurg for å påstå. Dette er noe som må opp og besluttes på førstkommende fotballting kommende år og tre i kraft fra 2016 sesongen», skrev tidligere spiller og sportsjef i Fredrikstad Fotballklubb og fotballekspert i Nettavisen og TV-kanalen CMore Niclas Jonsson på sin blogg i Nettavisen 28. juli.

Lars Tjærnås lar seg også friste og blogger 8. august under tittelen «Kutt serien til 12 lag og innfør sluttspill».

Hva er det som er så magisk med en 12-lags liga når: Sist det var 12 lag i Tippeligaen (1995) var gjennomsnitts tilskuertall 4.600 per kamp. Høyeste gjennomsnitt med 12 lag var 5.500 (1993). Ja, det har gått nedover, men i fjor var gjennomsnittstallet fremdeles over 6,800. Så langt i år er det over 6,900. Da det «kokte» i Tippeligaen, i 2007, var det 14 klubber i Tippeligaen.

Hovedforklaringen på tilskuernedgangen er at storbyklubbene har gjort det svakere sportslig de siste 6-7 årene. Har disse klubbene blitt dårligere på grunn av at serien er utvidet? Neppe. Og har Rosenborg, som plukket det fleste poengene for Norge i Europa, blitt dårligere fordi ligaen ble utvidet? Neppe.

Danmarks modell, som blant annet Rekdal sier han liker, ikke på noe tidspunkt har skapt det koket Rekdal etterlyser. Danmarks har hatt 10 og 12 lag i ligaen siden 1992, og tilskuertallet per kamp har knapt vært over 8,500. Potensialet i Danmark er større enn i Norge på grunn av de korte reiseavstandene for bortetilhengere, men Danmark er ingen publikumsmessig suksess.

Island, som gjør det godt med landslaget og som eksporterer vel så mange spillere ut i Europa som Norge, har en 12-lags liga på 325.000 innbyggere. I Norge er det i dag 318.000 innbyggere bak hvert lag i Tippeligaen, altså nesten Islands befolkning. Norges befolkning har dessuten økt med 800.000 siden 1995. Det er 2,5 ganger Island. La oss begrave befolkningsargumentet.

En tredjedel av Tippeligaspillerne er utenlandske. Mens utenlandske spillere i Tippeligaen før 1995 var unntak, steg andelen utover på 2000-tallet til langt over 30 prosent. Det utgjør minst fem lag. Det betyr at vi i dag ikke har flere norske spillere i Tippeligaen enn vi hadde i 1995, da det var magert med utenlandske spillere i Norge. Siden det ikke er mulig å hindre klubbene i å hente spillere internasjonalt, vil nok en reduksjon til 12 lag bety en kraftig reduksjon av norske spillere i Tippeligaen. Nærmere bestemt 25 prosent dersom fordelingen mellom norske og utenlandske spillere er som i dag. Hva vil de bety for norsk spillerutvikling, for klubbenes muligheter til å selge norske spillere og for landslagene?

Det er sannsynlig at budgiverne ved en 12-lags liga vil forlange at alle kampene i Tippeligaen spilles på ulike tidspunkt for å utnytte pay-per-view konseptet. Alternativt vil avtalen gi mindre penger. I Danmark spilles det i dag en kamp lørdag, fire kamper til ulik tidspunkt på søndag og en kamp mandag. En mulig delforklaring på nedgangen i publikumsoppslutningen i Tippeligaen er at fotballrunden er mer spredt enn før. Dette er noe den harde kjerne av tilhengere tilpasser seg, men det gjør ikke nødvendigvis de 3.000 som har forsvunnet fra arenaene siden 2007.

Det er stadig eksempler på at det ikke nødvendigvis er enkelt for et topplag å møte klubber som kjemper for å holde plassen. Det kan også være god trening å møte lag som tar lite risiko og er defensive i spillestilen. Få norske klubber er gode mot etablert forsvar. Det går an å legge til flere momenter i listen over, men hovedpoenget er at oppmerksomheten ligaens format får i mediene ikke fortjener spalteplassen. Få av de såkalte ekspertene evner å gå i dybden. Kvalitetssikring krever at bl.a. momentene ovenfor besvares. Ekspertisen er selv et symptom på hvordan det står til i norsk fotball. Nivået på de mange ekspertene som uttaler seg bør kanskje tilføyes listen over hva som er galt med norsk fotball.

Å endre ligaformatet tiltrekker seg oppmerksomhet og er relativt ufarlig. Men det vil ha marginal om noen betydning for kvaliteten på norsk fotball. Fotballens ledere bør konsentrere seg om mer substansielle forhold. Hva kan Norge bli best på i internasjonal fotball? Hvordan kan vi utnytte fordelene ved å være et lite land? Hvordan kan den «store» fotballen samarbeide med Olympiatoppen og lære av andre idretter? Og bør ikke mer av pengene fra medieavtalene brukes til å stimulere trenerutdanningen, spillerutviklingen, spillerlogistikken, klubbledelse, innhenting av kunnskap i andre land, osv?