Offensiv industripolitikk mot arbeidsledighet

Maersk Guardian i solnedgang.

Maersk Guardian i solnedgang. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

LeserbrevDet var utrolig skuffende å følge NRKs valgdebatt mandag kveld (24.08). Stortingspolitikerne produserer mange ord og få løsninger på den lille taletiden de får av debattlederen. Oljesektoren er i en kritisk fase, men diskusjonen preges som normalt av å framstille motparten dårligst mulig framfor å samarbeide for å redde flest mulig arbeidsplasser. 

Toppen av kransekaka ble servert av Miljøpartiet de Grønne, som i debatten erkjente at de ønsket å avvikle hele oljesektoren, og sende hundretusener ut i arbeidsledighet. For tro meg: Innen fem år er det helt umulig å skape tilsvarende høykompetansearbeidsplasser i landindustrien. Oljearbeidere er ikke sjøfolk, de er fabrikkarbeidere. Det er ikke fisk eller havbruk som er deres fag, selv om mange av arbeidsplassene ligger utenfor kysten.

Vi kan ikke skjære av greina oljearbeiderne sitter på, samtidig som det ikke finnes noe reelt alternativ på land. Vi må holde riggene i arbeid, for eksempel ved å starte med å plugge brønner (sikring av ferdigproduserte brønner). Dette er arbeid som må gjøres, og som vil koste mer jo lenger vi venter. Dette vil opprettholde mange arbeidsplasser både i oljeselskapene og i tilsluttede næringer og serviceselskap. Vi trenger utvilsomt flere bein å stå på, men i overskuelig framtid er olja en av dem. Og oljearbeiderne er selv en del av løsningen. Den kunnskapen som arbeidsfolk i oljebransjen sitter med, er direkte overførbar til annen industri – og vi trenger den for å videreutvikle næringer både på land og til havs.

Det såkalte «grønne skiftet» for meg handler ikke om en utopi, men videreutvikling av eksisterende industriarbeidsplasser. Det tror jeg mange glemmer. Når det kommer til subsea teknologi er Norge verdensledende, og vår smelteverksindustri er på grunn av vannkraft og innovasjon i produksjonen verdens reneste og mest effektive. Framfor å snakke ned oljeindustrien, bør vi rette fokuset på det vi kan og skal leve av etter det sorte gullet.

Oljekrisen åpner et rom for å investere i andre næringer, og investeringsmodellen kan gjerne flyttes inn til land: Oljeselskapene har noen vanvittige skattefordeler, eksempelvis at staten dekker det meste av letekostnadene. Til gjengjeld får statskassa 70 % av profitten. Dette kan være en idè å overføre til andre næringer på land for å stimulere flere arbeidsplasser. Det er oppstart og utvikling av nye prosjekter som har størst risiko og som koster selskapene mest. Dersom man ikke har forutsigbare vilkår, og ikke får støtte, kan storsamfunnet gå glipp av en videre teknologisk utvikling. Staten kan ta mer av risikoen og utviklingskostnadene, for så å få igjen av profitten.

Den norske industrien trenger politisk styring og stabilitet. Forutsigbarhet er viktig både i oljesektoren og i landbasert industri, slik at vi ikke ender opp med store permitteringer og masseoppsigelser. Denne usikkerheten trenger verken de ansatte, selskapene eller den norske økonomien. Dette kan og må styres politisk. Gode, langsiktige rammevilkår og infrastruktur er nødvendig for vekst og videreutvikling av morgendagens teknologi. Staten bør kunne være garantist når bedrifter tar opp lån eller starter pilotprosjekter for å effektivisere og utvikle produksjonen. 

Det er utvilsomt på tide å skru av TV-debatten og tenke framover, for Norge må eksportere noe annet enn store ord.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags